Thomas møtte som regel opp til rett tid borte på forsamlingslokalet, foran den ukentlige og dårlig betalte pianistjobben husvertinna hadde sørget for, i den samme fireetasjes bygningen der han oftest mulig tilbrakte øvelsestimene ved ett digert, svart piano inne på ett alltid uoppvarmet rom, ikledd en gammel, utslitt ytterjakke – og med en grønn liten stråleovn plassert lengst mulig inn mot pianokrakken når kulden var som verst.
Han forsøkte å være pliktoppfyllende med pianoøvelsene, men kunne være sjeleglad når han fikk låst rommet, før kom seg ut etter at øvelsene omsider var overstått.
Han var der – men var ikke til stede, brukte han å si til den omsorgsfulle vertinna, hvis han ble møtt i trappa med tilbud om en matbit før natta.
Alenetilværelsen på kvistrommet var nødvendig når han hadde de gode dagene og uten at det ble for mye banking på døra av fruentimmeret i etasjen under.
På en av ukedagene ble han velvillig mottatt hos klaverpedagogen, bare han den første i hver måned sørget for å vrenge lommene for noen kroner. Disse pianobesøkene gjorde allikevel at han ofte kunne føle litt glede over at han fra guttedagene hadde fått med seg mye av gnålet fra venninnen pianist-Jenny.
I svarte perioder - når han på måfå drev rundt i bygatene, følte han seg som en ubetydelighet og som ikke
hadde livets rett - bare ett tilstedeværende vesen, utelukkende spaserende som en anonym krabat – ett ufullkommet intet, blant flokker av leende, pratende og gestikulerende mennesker.
Han straffet seg selv på så mange måter – også ved å kunne sitte i striregnet på samme benken i den store parken - gjennomfrossen - mens forbispaserende under sine paraplyer, hastet hjemover i styggværet.
Ensomheten var også en del av straffeoppleggene - for han gjemte seg lydløst bort på kvistrommet, inntil gamle mor i etasjen under skjønte at noe galt var på gang. Hun overtok kommandoen og fulgte han til en skitten, hvitfrakket psykolog i en trist bakgård nede ved jernbanestasjonen, hvor han fikk seg en resept på noen oppløftende remedier. Godisene ble ikke brukt, men ga i ett hvert fall muligheter for å kunne bli kvitt tilværelsen – i stedet for ett liv med straffereaksjoner, angst og søvnløshet.. Den hvitfrakkede mannens papirlapp med en anførsel om sykemelding på ubestemt tid, sørget han alltid for å få overlevert på arbeidsplassen - til rette vedkommende borte på dette forsamlingshuset.
Thomas fikk rikelig med tid til å leve seg tilbake til syndefulle utskeielser og betraktninger om all djevelskapen han hadde vært med på - med straffeutmålinger som vaks, alt etter som tiden og stedet ga
anledning til slike utfall.
Han forsøkte å holde seg mest mulig unna vertskonas omsorgsfulle forslag om hjelp til mat og stell -
og søkte seg inn i sine ønsker for et fremtidig liv i fullstendig ensomhet, selv om det skulle foregå blant mengden av fremmedfolk i storbyen.
- Her kan du ikke ligge -.
Han ble pirket vennskapelig i ryggen av en gamling med spaserstokk.
-Å sove på en parkbenk er ikke plassen på denne årstiden - selv ikke for en ung og omtåket herremann -
Groggy og skamfull kom han seg på beina.
Du får få i deg en matbit - den eldre lot han få en hundredekroners seddel.
Lenger nede i gaten fikk han for seg hvor dårlig han måtte ta seg ut for folk - et sørgelig utseende
menneske, en tigger, en uteligger, en fyllik. En stakkar - havnet på feil side i en ung tilværelse.
Han listet seg opp til loftsrommet og sørgelig medtatt både kroppslig og det lille som var igjen av fornuft, kom han seg til sengs.
Thomas syntes han hadde lettere for å komme seg inn i søvnen på en benk ute blant andre husløse mennesker, enn som angstfull eneboer oppe på ett kvistrom i en gammel bakgård midt i hovedstaden.
Han lot natt og dag bli til en sammenhengende rotløs kaostilværelse. Ble på hilsefot med budene for morgenavisene, enten ved hjemkomst til kvistrommet langt ut på natta, eller om han om morgenen kom seg grytidlig ut fra rommet, i forsøk på å døyve angsten med en kaffetår på en av tidligkafeene, som kunne være åpne allerede ved femtiden på morgenen.
Til de trange småkafeene kom det etter hvert varmetrengende og kaffetørste uteliggere, bakrusfolk eller arbeidere som stakk innom for å gløtte i avisen før de skulle starte på jobben klokken sju.
De fleste var tause og halvsøvnige - mange klarte ikke å skjule skjelvingen med kaffekoppen, tydelig rastløst ventende på at ølbutikkene omsider ville åpne. Eller også de som var så langt nede at de ventet på første anledning til den billige rødspriten hos en eller annen Fargehandleren.
Like vanlig som bakrusgjengens mest mulig bortgjemte bordplasseringer, var horenes forsøk på å kunne
få være usett etter en slitsom natt ute på strøket. Det kunne være forsøket verdt med et innsmigrende
tidlig morrassmil og en småpludrende prat om en ekstra billig tur, med en som enda ikke var helt klar i toppen til å komme seg hjem til sin egen seng..
Thomas la gjerne turen nedover mot havneområdet - her var det alltid stort ståk, med liv og røre blant
kaiarbeiderne under lossing og lasting av alle typer fraktebåter. Gatevandringen tok slutt når han
sliten og støl kom seg opp på hybelrommet, straks han visste at gamlemor hadde kommet seg ut på jobb.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar