Thomas var blitt mindre flittig med matforingen av de russiske fangene, etter at
Ivan ble borte fra fangearbeidsplassen på andre siden av plankegjerdet.
Han kjente til stedet der kamerat Ivan ble holdt skjult, likedan at han fikk litt stell av
småbrukerparet og at Ivan hadde kviknet til etter det alvorlige
sykdomsanfallet. Thomas var glad for at faren lot han få kjennskap til
hvordan Ivan hadde det, som skjult fange oppe i fjøset og var også stolt over at de voksne regnet med hans taushet om denne viktige hemmeligheten.
De fleste forsto etter hvert, at krigen nå var iferd med å ta sin slutt og regnet med at Ivan
skulle kunne bli berget unna de tyske okkupantene.
Like før stengetid på lørdags ettermiddagen, ble Thomas på en innsmigrende måte
bedt av kjøpmannen om å vente ute på lageret - det var disse tomme, hvite melsekkene som moren skulle få for å bruke til å sy sengetøy av.
Thomas hadde ingen kjennskap til at den innpåslitne beføleren også hadde noen
Tysk-vennlige kontakter med noen unge soldater i forlegningen rett over gaten. Antastet av
den voksne diskenspringerens grafsende hender og for å få slutt på redselen og djevelskapen
med denne ettermiddagens heslige, befølende mannfolkhendene, kom han gråtende - og til stor fortvilelse - å fortelle kramkaren Olaus at han kjente til hvor russerrømlingen Ivan hadde tatt veien.
- Pen gutt – kos e du å -.
Thomas kom seg hikstende og skamfull ut bakdøren, med flere tomme, hvite melsekker under armen.
I vårsola på mandagsmorgenen - på vei til en ny skoledag - fikk Thomas se
russerkameraten Ivan hengende i galgen – midt ute på den store, åpne
apellplassen inne i den forhatte, russiske fangeleiren.
Han sprang storgråtende hjemover, der han ble lagt til sengs av en bekymret mor.
Det skulle ikke bli før langt senere i livet at Thomas kom til å fortelle noen om at det var han som egentlig hadde angitt Ivan på hans skjulested oppe på småbruket i Bymarka, bare kort tid før krigshandlingene kom til å ta slutt.
Dette ble hans store, angrende krigsforbrytelse som guttunge og fikk for all ettertid sin plass i "Det
Hemmelige Rommet" - sirlig arkivert blant alle de andre elendighetene som han skulle bli involvert i opp gjennom i livet - i hans eget, alltid lett tilgjengelige Rom, som alltid var åpent for lagring av selvbebreidelser, inkludert ett vell av angrende og egenproduserte samvittighetskvaler.
Etter denne hendelsen stolte han ikke på noen.
Han levde helst på siden av kameratflokken og lot aldri noen få kjennskap til sine tanker. Også over sine aller nærmeste ble han med årene en alltid mistenksom og vurderende krabat - noe som gjorde livets vanskeligheter til enda verre situasjoner, alle de gangene livet litt på skjeve gikk...
Thomas ble Tvileren – ofte opptatt med selvbebreidende funderinger inne i Det Hemmelige Rommet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar