De uhyggelige meldingene om flyalarm, brukte å vekke folk midt på nettene og alle voksne og trøtte
unger fra leiegården kom seg hurtigst mulig ned i kjelleren - noen litt påkledd, andre bare iført natte-
tøyet.
De fleste av folket med kjellerbuer som det var litt størrelse på, tok under flyalarmene opphold i disse.
Her hadde de ordnet seg med noe å sitte på - likedan med ulltepper om det var vinterstid og kaldt.
Thomas var den første inn i boden og oppdaget rømlingen Ivan liggende vettskremt på gulvet i innerste
kroken. Foreldrene ble fortalt hvem han var og fikk lukket døra, etter først å ha plassert søsteren hos
noen andre av leieboerne.
Thomas fikk roet fangekameraten sin med noe spiselig og foreldrene ordnet med ulltepper.
Før "Faren Over" signalet gikk, hadde de klart å få Ivan til forstå at når Thomasfaderen senere på morran skulle gå til arbeidet, måtte de forsøke å få til en eller annen løsning, som kunne berge den unge russiske fangen fra å bli oppdaget av tyskerne
Ingen av de andre i kjelleren merket noe til det som foregikk.
Det ble ikke noe søvn de siste timene av natten. Moren fant i noe gammelt tøy etter faren - en genser,
bukse, beksømsko, ytterjakke, lue og en ryggsekk av noe eldre modell - ilagt litt mat og noe drikkendes.
Før arbeidsstart klokken sju, var gatene alltid fulle av folk på vei til jobben. Ingen tyskere så far
i følge med en annen vanlig kledd, yngre kar med ryggsekk, på vei til arbeid ved fabrikken like nedenfor
leiegårdene.
Vel inne på fabrikkområdet ble en forskrekket Ivan plassert under en presenning på lasteplanet på den
store, grønne lastebilen, kjørt rett gjennom byens sentrum og opp til det lille småbruket lengst inne på den
lange, skogkledde Byåsen. Det var fabrikksjåførens eldre bror som var garddriveren - en solid
motstandsmann, med et noe kronglete fjøs og en låvebygning - grei nok til å husere en stakkars, rømt russisk
krigsfange.
Det ble ordnet med et godt skjult tilholdssted bak grisebingen innerst i fjøset. Bonden kunne
berolige med, at de få gangene de hadde hatt tyskere på gardsbesøk, så var det for å hamstre melk eller
skaffe seg ett eller annet spiselig.
Hva de skulle gjøre med den russiske unggutten ble et stort problem. At krigen nærmet seg en slutt forsto
de fleste, men det var fremdeles store farer for hva som kunne skje med en rømt krigsfange og likedan
med de som hadde hjulpet stakkaren til en annen form for skjult fangeliv, i et grisefjøs oppe i Bymarka.
Ivan holdt seg gjemt inne i fjøset, var alltid på reddsom vakt når gardsfolket gjorde fjøsstellet.- Det var
bare bonden sjøl og kona som kjente til at de hadde en russer som leieboer lengst innerst i grisefjøset og
passet alltid på at han hadde litt mat stående borte i en krok. Men de la også etter noen dager merke til at han på luringen selv ordnet seg med melk - rett fra kua inne på båsen.
Det holdt på å gå galt en av dagene i påskeuka.
Ivan var ikke klar over at noen byfolk hadde lagt skiløypa innover til marka i bakkehellingen like nedenfor
fjøsinngangen, da han kom ut fra dohuset og to tyske soldater med ski på beina passerte fjøsdøra bare noen
meter lengre borte. De kunne ikke ha unngått å ha sett russerfangen, før de for videre i løypa nedover
bakkehellingen.
Ivan var skrekkslagen, og kom seg skyndsomt bort til gjemmeplassen inne bak grisebingen.
Først lenge etterpå fikk han roet seg nok til å skjønne at den de to soldatene mente å ha sett, var en barhodet
ungdom i vanlige norske klær - på dotur i et norsk fjøs.
Det gikk et par dager, og gardkona syntes det var rart at de ikke hadde merket noe til karen - han hadde
heller ikke rørt noe som helst på matfatet i kroken.
Hun fant russeren borte i gjemmestedet i en utmattet tilstand - med høy feber og uten at hun klarte å komme i kontakt med karen.
Ivan fikk godt stell, drikke og litt skikkeligere sengeleie i høyet, men trengte tid for å komme tilbake til
livet som en skjult, russisk rømling, som ble tatt hånd om i et fjøs på et lite småbruk i åskanten utenfor byen..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar