For å unngå mistanker om menneskesmugling, hadde vi overfor både våre korsangerne like ved Roma - og alle naboene oppe i landsbyen Montefranco - holdt kjeft om at en av grunnene til denne dagens Romavisitt, også var at vi skulle ta imot besøkende fra det som en gang var Norges tredje største by – vel og merke før denne plassen i nærheten av Jæren var begynt å finkjemme kysten etter denne oljen. For meg er og blir Trønderhovedstaden nummer tre på rangstigen – uansett hvor mange liter med olje som de etter hvert kan få opp fra dypet, langt der nede blant alle krabbene og de ufyselige brennmanetene.
Med disse jernsengmadrassene ved Romas Pensjonathus merkbart i minne, tok vi hjertelig imot vårt norsksvenske vennepar, Gustav Blom og hans Victoria, på selveste Første Påskedag - denne Høytidsdagen over alle dager her i Roma. Herr Blom er jo en tidligere attraktiv medarbeider i selveste den trondhjemske Adresseavis. Den tiden da Avisen kunne finne på å skrive om kultur og til og med trykte referater fra begravelser – ved hjelp av både Flatås og Svanholms velkjente Byråer.
RomasTermini inneholder svære ankomst og avgangshaller, nedganger til Metroen og terminaler for all togtransport og bussforbindelser - også utover til flyplassene. Her vrimler det dag og natt av mennesker - reisende, men også hjemløse uteliggere av alle nasjonaliteter - stakkarer med stort stoff og alkoholmisbruk. Over alt i de store hallene på gateplan, vrimler det av tiggere, gjerne unge mødre med ei tiggerkurv og en liten unge ved brystet, eller gamle mennesker liggende på gulvet i en krok eller sittende på sin rullestol, påhengt skilter om at de er lamme, blinde eller også begge deler.
Det var her vi tok imot min gamle barndomskamerat –min gamle korguttkompis fra Lademoen Kirkes Guttekor og hans kone. Gustav er en halvsvensk korgutt som sang en dyp altstemme hos`n Ivar, noen år før han giftet seg med Victoria og de etterpå feiret bryllup oppe i andre etasjen på Hjemmenes Vels Kafè like ved Ravnklobakken, til velvalgte toner fra brudgommens sangerkompis, Terje fra Ladeveien 12 i Trondhjæm.
Våre to gjester var ikke de eneste som ankom Roma by på denne Påskedagen, med både tog og busser strømmet folk til storbyen for å være tilstede ved Høytidsgudstjenesten ute på Petersplassen, med selveste Pave Johannes Paul, tilstede i vrimmelen. På denne plassen utenfor Peterskirken holder Paven sin Påskemesse under den flotte baldakinen og med 100 tusen fargerike mennesker fra hele verden tilstede. Maestroen har hele seks ganger feiret både påskehøytid og andre begivenheter aller fremst på Petersplassen, med mine norske kor på æresplass og ved hjelp av mangfoldige høyttalere med mest mulig korsang i en hel time, før selve handlingen - og da med hele Petersplassen fullsatt av tilhørere fra hele verden. Mine norske kor har alltid blitt tildelt plasser helt fremme ved Sante Padre, Den Hellige Far eller Pave Johannes Paul i en og samme vennlige og hjertelige person.
Jeg fikk ingen problemer med å kunne imponere min barndoms guttekorkompis Gustav Blom, de dagene han og kona ferierte blant både staslige soldater i Sveitsergarden og svette, gamle og unge munker om hverandre i side, tjukke kutter, der det bleike norske paret fra hjembyen Trondheim befant seg i nærheten av Vatikanets inngangsportaler.
At grunnen til våre byvandringer kom til å gi noen utslag av irritasjoner, skyldtes formodentlig kvinners overgangsalder med hetetokter og andre ufordrageligheter. Men ytterligere klimaproblemer ble avverget, ved hjelp av små glass med avkjølende og humøroppkvikkende saker, i skyggen under en parasoll rett bortenfor hovedinngangen til selveste Collosseum .
Ett par glass med flere dråper av den franske drikken Pernod, pirret mine talegaver betraktelig, slik at jeg nok en gang fikk anledning til å berette om Maestroens mange konsertbegivenheter med sine svært så norske og ganske krangelaktige "blainnakorsangere" oppe i etasjene der inne på Collosseum – det gamle Amfiteateret, opprinnelig bygd for den tids voldsomme Gladiator-kamper. Ikke ved en eneste av konsertene hevdet koristene at de hadde fått øye på etterladenskaper etter disse slåsskampene, selv om de hadde forsøkt med noe avkjølende drikke like før opptreden. Men katter fikk de øie på. Over alt.
"Katzenjammer", bemerket den stormagede tyske ølturisten, da han fra sin plass like ved koret kunne beundre den store flokken med hylende villkatter. Av sin korinteresserte Frau ble han raskt kommandert til å holde kjeft, i ett hvert fall mens koret sang O,Sole Mio. Tyskeren hatet åpenlyst norsk korsang.
Selv om det er så mange år senere, minnes jeg fortsatt at jeg med mitt innøvde sideblikk som kordirigent, foretok irriterende besiktigelser av en aldrende, korsanghatende og kanskje til og med tidligere kriger fra den tyske Wehrmacht. Og det samtidig som jeg midt inne på Collosseums kamparena hadde ledelsen av en flokk kvedende og opphetede medmennesker fra gamle Noreg. For dette må selvfølgelig ha svekket den sanglige kvaliteten betraktelig. Dirigentens sideblikk til denne karravolige germanske, tidligere frontsoldaten - selvfølgelig plassert i aller første rekke blant tilhørerne – skapte selvbebreidelser for at han ikke på korets repertoar, hadde klart å få med seg en eller annen Tyske Hanemarsjen eller noen få takter fra "Wir fahren gegen Engeland".
Jeg har ikke kjennskap til om det blant disse Gladiatorene der nede i det gamle Collosseums ruiner, kunne ha befunnet seg en eller flere fengslede korsangere, men det er ikke usannsynlig at en eller annen hissige tyskeren, eller en likandes russisk bassist og kanskje en og annen blyg, italiensk kastratsanger, hadde blitt tildelt en offentlig, fengslende hybel inne i den digre, runde sirkusbygningen .
Men hadde de den gangen hatt ett kor innom murene, kunne det selvfølgelig ikke ha vært ett blainnakor!!
Men litt sanglig virksomhet på fritiden blant alle de muskuløse og veltrimmede Gladiatorene, kunne muligens ha vært til litt fornuftig adspredelse, mens de ventet på oppropet foran inntogene til arenaen.
Det må jo i tilfelle ha vært store utskiftninger blant sangerne i dette Gladiatorenes Mannskor.
Formodentlig hendte det nok også - og nettopp i dette koret - at det kunne inntreffe noe villskap blant de mest aktive sangere - både under og etter korprøvene. Men den oppnevnte dirigenten måtte ha hatt en stor fordel: Noe konsertering ble selvsagt aldri aktuelt slik som stoda nå engang var der i gården. Men hans krav om disiplin ved alle øvelser sto nok ved makt og laget sikkert tumulter blant flere av koristene. Kanskje hadde han gladiatormessige tendenser til å skulle dominere øvelsene litt for mye – gjerne med ufordragelig mye stemmebruk og kraftige irettesettelser:
Esercitate a casa – øv hjemme. Cantate un poco forte – syng sterkere og Rilassate - slapp av. Og det som mye verre var.
Det kunne jo også tenkes at Maestroen - ved sine tidligere fritids beskjeftigelser - hadde hatt tilgang til friske lukter fra Apeninnenes eller andre fjellvidders friske dufter og fått luktesansene ekstra skjerpet, slik at han kunne registrere en viss dåm fra sangbare struper etter inntak av innholdet på slike småflasker med oppkvikkende og angstfordrivende Gladiatorrekvisita - fullstendig ulovlig skaffet til veie, ved hjelp av bestikkbare soldatvakter i "kiosken på hjørnet" like ved Collosseums hovedinngang.
Arrivederci - vi sees igjen – som en slutthilsen på prøvene, var kanskje ikke vanlig i dette fengslende, skikkelige Mannskoret, Gladiatorkameratene – i de riktig gamle dager - ned i Roma også kalt "Den Evige Stad"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar