Hans glødende nysgjerrighet for nonner, ble vakt da han som guttungen av en gravalvorlig eldre doktor oppe i Munkegata, ble sendt til en undersøkelse ute på St. Elisabeths Hospital i Ila – der han av noen blide og innsmigrende nonner ble servert ett kjøkkenglass med noe heslig potetmelmasse, før han i gråtende tilstand ble nedlagt under noe som den tilspringende abbedissen kalte for ett fotoapparat – en overvettes affære i en svært så komplisert utførelse.
Det ble Torgeirs egen moder som måtte forklare sin sønn om både Munker, Nonner, Abbeder og Abbedisser – at de bodde i sine kloster – menn for seg i sine klostre og kvinner i sine, der ingen menn hadde adgang og at alle var kledd i side kutter, en kjortel med hette og at nesten alle hadde ett reip rundt midjen.
Alt kom til å virke mystisk på Torgeir – særlig syntes han at de fotside munke-kjortlene var spennende som ytterplagg og iførte seg gjerne i både side frakker og moderens alt for side morgenantrekk. Mora tok en ettermiddagsprat med skolefrøkna, som selv viste seg å ha litt glød for katolisismen og alt det den også sikkert førte med seg av rarieteter for guttonger. Frøken Berit skapte ekstra glød i klasserommet da hun klarte å skape stadig mere spenning i religionstimene.
Det kom til å bli tre krabater i samme klassen, som lot klosterøya Munkholmen - som ikke lå særlig langt ut på fjorden - bli til sommerferie dagenes turmål når foreldrene bare tok seg tid til det og tillot seg å skeie ut med ganske mange kroner, som denne båtturen fra Honnørbrygga nede i Ravnkloa kostet.
Klassekameratene Torgeir, Margido og Ingolf ble bestekompiser og på Munkholmturene ga de seg blaffen i strandlivet. De klarte heller å få gamlingan til å legge dagsturene til besiktigelse av øyas spennende, eldgamle hus og en del ruiner etter både klosterliv og krigshendinger fra både gammel og ny tid.
Omviseren var nesten alltid den samme vise mannen og som gjorde de tre småmunkene stadig mer nyfikne etter som skoleårene gikk. Når de levde sine barne og ungdomsliv inne på bysiden av fjorden, kom de etter hvert til å få kjennskap til det som opp gjennom tidene hadde skjedd. Både ute på Munkholmen og andre steder rundt om, der både munker og nonner hadde boltret seg bak klostermurene.
Det var Margido som kom frem til at Munker i full mundur også måtte ha hatt det ganske artig oppi alt alvoret.
Det var bare noen få måneders mellomrom i alderen på de tre kompisene – Ingolf var eldstemann, Margido holdt seg sånn noenlunde midt på treet, mens Torgeir var den sist fødte av de attenårige pågående livsforskerene. Det var nettopp på Torgeirs attenårsdag at Margido foreslo at de i anledning festlighetene kunne bevilge seg en dagstur innover til det kvinnelige Cisterciensere klosteret på Tautra – som var viet til Jomfru Maria.
De måtte skifte fra tog til buss inne på Skatval og veien utover Frostalandet var flat og fullstendig kjedelig, før de omsider havnet på Tautra helt ute i fjæra-steinene av Trondhjemsfjorden.
Ingen av de tre hadde noen ufine tanker ved å besøke kvinneklosteret. De hadde rett og slett bare ungdommelige ønsker om å få litt mer kjennskap til liv og levned bak murene ute på den lille Tautraøya – likedan å få se de gamle ruinene etter det samme klosterlivet, helt fra årene i middelalderen rundt det tolvte århundrede. Noen av de mest håndfaste, svartkledde nonnene viste seg på luringen å være i besittelse av hver sin halvfabrikerte munkekutte, da de svartkledde jentene ble gjort kjent med de unge herrenes store interesse for å kunne fått overtatt hver sin ferdigtråklede vadmelskjortel – vel og merke for en rimelig penge. Dette mente de fromme damene kunne la seg ordne, mot at karene kappet opp mest mulig av noe tilkjørt fyringsved. Sluttarbeidet med påsyingen av kuttehettene ble unnagjort i god tid, før de tre skulle abdisere fra det interessante stevnemøtet bak klosterets murer der inne på vakre Tautra.
Nonnene var i besittelse av hver sin plastbærepose - for sikkerhets skyld påstemplet Frosta Varehandel – der både munkekuttene og hettene fikk plass. Midjereipene skaffet de seg dagen etter hos Dahl & Brustads Jernvare i den gamle tregården like ved Gråmølna inne i Østbyen.
De trengte flere dager for å skulle planlegge sitt kommende virke til minste detalj. Samtidig ble de kjent med en gammel og litt forsoffen fisker nede i Ravnkloa, som solgte dem sin robåt for noen få kroner – inkludert ett fiskegarn og en pilk. De rodde den ganske vanntette båten innover til Lamofjæra, der den til stort leven av en skokk med rampunger, omsider ble plassert inne i ett dårlig vedlikeholdt naust nederst på den lange sandstranda.
Prøveroturen utover til Munkholmen viste at de ville bli ble nødt til å skifte ut i ett hvert fall den ene av de nedslitte årene, det samme med begge åregaflene og det gamle auskaret. Etter en ganske strabasiøs rotur utover til Munkholmen, unngikk de med vilje hovedbrygga og fant seg en ganske skjult, men godt egnet plass på nordsiden av holmen, før de la ut på en rekognoserende spasertur rundt hele klosterøya – den beryktede store holmen ute i fjorden, som i de riktig gamle tider både var ett rettersted og statsfengsel før den andre verdenskrigen, da tyskerne bygde faste luftvernstillinger rundt om på øya og over alt gravde mengder med skyttergraver.
Men livet kunne ikke ha vært bedre i årene rundt 1100 tallet, for da lot selveste Olav Trygvason hodene til Håkon Jarl og trellen Kark falle og fikk montert opp de ustelte legemsdelene på Munkholmens eneste nidstang – før han etterpå ble rodd til lands – og fremdeles i fullt sinne - fant på å skulle grunnlegge en Kjøpstad ved den vakre Nidelvas utløp i fjorden.
En god del år senere fikk en del murere og snekkere inne fra kjøpstaden, oppdraget med å få satt opp en del fangeceller innom murene, der en av de først innsatte fengselsfuglene skulle bli den velkjente herremannen Peder Schumacher Griffenfeldt, som det viste seg skulle bli sittende på vann og brød i hele atten år, mens han - ifølge sagnet - hele tiden skal ha vandret rundt det støvfrie fengselsbordet og sørget for avmerkinger i trevirket etter sin egen pekefinger. Den runde, grove bordplaten skal ha vært laget av furu fra ett tre, som for anledningen var kappet ned ute på Ilevolden.
På rundturen før kveldens rotur tilbake over fjorden, opplevde Torgeir, Margido og Ingolf at de innenfor de fem meters tykke murene ute på den spennende Munkholmen, rakk å besøke mange munkeceller og likedan Griffenfeldts fuktige fengselshull, det trillrunde kruttkammerset og tårnets toppetasje med rester etter de seneste tyske krigernes overnattingsrom – vel og merke om de ikke også var blitt nødt til å tilbringe fristundene i en eller annen skyttergraven - eller bak en diger kanonstilling.
På robåtferden tilbake til naustet inne på Lamofjæra, viste det seg at Margido hadde problemer med sjøsyke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar