TERJE BREDE WANGBERG

 

• FØRE, UNDER OG ETTER  SLAGENE UTE PÅ MUNKHOLMEN  -

                                      (Terje Brede Wangberg)

Han ble strøkets store helt da han som gatas tiårige bråkmaker, klarte å treffe selveste Sognepresten i nakken med en sprettert - og med grønne, ukokte erter som ammunisjon. Dåden gjorde ikke krabaten bare kjent inne på Lilleby, men han merket også resultater fra bravadene nede på Svartlamon, i Korsvika, oppe på Rønningsletta, på Voldsminde og bortover hele Mellomveien, Østersunds-gata og Ulstadløkkveien .

De tre kompisene Torgeir, Margido og Ingolf var like gamle, alle bodde i Lavein 12 og gikk i samme tredje klassen på Lilleby skolen rett over gata – der Frøken Berit var høyreligiøs og søster av en sogneprest inne på Stjørdal`n ett sted.

De tre Laveingutan hadde fått tildelt sine kallenavn av de andre ungene i leiegården: Torgeir var blitt til Grom, Margido til Gido og Ingolf lystret som regel navnet Goffen.

Udåden med spretterten overfor selveste Sogneprest Paul Sæbø i Lademoen Menighet, skjedde nede på Reina – like bortenfor Reinahuset på Utsikten, der han fyrbøter Johan Nilsen bodde. I huset bortom bodde han Toillola – som ble den første til å meddele skyteepisoden på kolonial`n  borte på hjørnet.

Og da ble selvfølgelig skyteepisoden spredt utover til Nerlamons gutte og jentegjenger – selvfølgelig også ved hjelp av alle sladderkjærringene som var inne på handleturer hos kolonialistene Schjerven, Krog og Sjøvik.

Ingen av de tre kompisene var noen skolelys, men hadde draget på jentene i samme klassen – særlig Torgeir var ettertraktet som artigkar, og bråkmakeren oppnådde to ganger å få karakteren Noget notert i boka under rubrikken oppførsel. Da foreldrene ble innkalt til samtale, kunne Frøken informere den forskrekkede moder og fader at det verst ved gutten var at han så absolutt skulle trampe taktfast i gulvet hver gang hun skulle be morrasbønnen fra kateteret.

Den skadeskutte sognepresten hadde ikke gått til annet motangrep, enn at han hadde foreslått at Frøken Berit måtte ha litt ekstra oppsyn med de tre alt for viltre karene Torgeir, Margido og Ingolf. Han hadde ved flere hjemmebesøk i leiegårdene  merket seg denne trioen som noen temmelig aktive uroskråker.

Lilleby skole hadde helt siden år 1918 hatt en tjukk straffeprotokoll – derved sørget Frøken for at ertersprettskytter Torgeir fikk sitt navn innskrevet i denne bog.

For å få råd til noen kinobesøk oppe på Rosendal, begynte de å samle på tomflasker - og hadde de hellet med seg, fikk de av og til såpass mange at de fikk solgt dem nede på Svart Lamon hos bromhandlerne Mortensholm & Reppe.

Reppesønnen, Gunnar, var kjekk og omtenksom. Skulle de ha det travelt for å komme seg oppover til Rosendal før filmstart klokka fire, var han straks i gang med tellinga, slik at var det tid nok, stakk de bortom Sjøvoldbutikken i Strandveien 49 og fikk med seg hver sin spisspose med billige kamferdrops – "Jomfrutrøst" som alle sjalue Lamokaillan kalt dem for å vær innmari.

Kjekkasen - han Spainnet fra Rosenvinges gata var litt av en brautar – en krangelaktig djevel som alltid skulle slåss, i ett hvert fall bryte handbak med gud og hvermann. Da de tre Lillebygutan kom ut fra flasksalget me`n Gunnar Reppe, var drittesekken på dem og oppfordra Lillebygjengen til offentlig kamp mot Lamonitteran oppe på Lahammern - kvelden etter ved sjutida.

Den litt for kranglevorne Gido svarte resolutt at han skulle innkalle hæren til ett møte. Femten krigere fra Lilleby, Korsvika, Enkgata og Rønningsletta ble innkalt til å møte samlet i femtida kvelden etter – innom plankegjerdet nede i bakgården til Tolva – og selvsagt medbringende sine hjemmelagede våpen av forskjellige sorter.

De marsjerte i samlet flokk oppover Ladal`n , over Grønnlia og bortover til slagmarka like ovenfor Karlsheim på Korsvikasiden.

Lamogjengen hadde allerede lagt seg rede til kamp oppe på Våttahaugen, så da hæren fra Lillebytraktene innfant seg, fant slaget sted i det tette buskaset rett opp for huset Kveldskvile – eiendommen som i tidligere år hadde vært eid av Hjortendama - hu Olga Topp.

Våpen og ammunisjon besto mest av stein, pil og bue, erterspretter og knyttnever, men krigføringen tok en brå slutt, da den brutale Spainnet så absolutt skulle henge Torgeir i ei bjørk, men ble med plutselige og høye kauk fra Torgeirs moder Helga, forhindret fra å kunne gjennomføre udåden.

Alle sprang hver til sitt – mer og mindre slukøret, mens mor Helga tok vare på både Grom, Gido og Doffen og fikk dem uskadet tilbake til Ladeveien 12.

Det hadde i alle tider vært krigstilstander mellom den mere sarte Lillebygjengen og de tøffe Lamonitteran – tøffe guta fra arbeiderstrøket rundt Strandveien, inkludert alle småhusan fra Reina og nedover til Lamostranda.

Alle de små husene var satt opp etter århundredeskiftet i 1900 og skulle være av luguber kvalitet, ifølge historiebøkene - og hver bidige kåk hadde svært dårlig isolering. Onde tunger fra Rønningsletta hevdet i ondskapsfulle øyeblikk – hvis ingen fra Nerlamon hørte dem – at tok man av tapeten på veggene, gikk det godt an å se ut i Guds frie natur.

Det skulle opp gjennom tidene ha vært stor ledighet inne på Østbyen og den alltid så superspydige kioskeieren nedenfor Gardermoensgata, han "Ettøres Olsen", hevdet å kunne vite hvem det var som ikke var arbeidsløs der nede i arbeiderstrøkene frem til krigsutbruddet i 1940. Ondskapsfulle Olsen unnlot ikke å bekjentgjøre at det gjaldt bare en person i hver bransjen – og som besto av:

En stykk kaiarbeider, en skokk med løsarbeidere, ølkjører, vedhugger,barberer, fabrikkarbeidere, bakersvend, domkirkearbeider.

Resten skulle være arbeidsledige.

Kvinnfolkan besto stort sett av husmødre og enker – resten skulle være fraværende fra hjemmet hele dagen. I det hele var det stort sett store familier med haugvis av store og små unger.  "Ettøres Olsen" kunne også berette for de mest nysgjerrige av Lillebybeboerne at den arbeidsløse Lamogjengen helst tilbrakte dagene med å spille basse – eller å veppe som det helst kaltes – rundt om på hushjørnene.

Gutongan krangla, sloss, spilte femøres, hoppa taug eller Parris, mens småpian lekte med dukker, sydde babyklær og samtidig flørtet med noen fra guttegjengen – om det bare var noen derfra som tok seg tid til slike utskeielser.

Også Torgeir, Margido og Ingolf vaks ikke bare i høyden, men også i vett og forstand og da Frøken Berit avgikk ved døden, senket roen seg over de tre klassekompisene – de hadde valget med å melde seg inn i skøyteklubben Falken nede på Lamon eller fotballklubben Nationalkameratene oppe på Lilleby, men etter ganske mye pågang fra sine foreldre, ble det til at de alle tre meldte seg inn i det nystartede Guttekoret borte i Lamokirka, selv om kompisene syntes de skulle være adskillig tøffere enn som så. De skulle heller ha skaffet seg ett blåseinstrument, fått utlevert en super grønn uniform og blitt med i skolekorpset ved Lilleby skolen, som til og med ble dirigert av en kjendis fra Divisjonsmusikken med navnet Erling Mostad – egentlig en Frosting som hadde funnet seg et fruentimmer fra Snåsa.

Guttekordirigenten og organisten Ivar Bonsaksen klarte etter en tid å få folk av alle tre – de ble konfirmerte, - før de ved skjebnens makt ble til tre forunderlige figurer på livets lange vei, noe som ingen av dem hadde regnet med.

Men før akkurat det, rakk de som attenåringer å la seg konvertere til Katolisismen, kjøpte seg en gammel robåt, fikk sydd seg hver sin munkekutte hos Nonnejentene inne på Tautraklosteret – før de slo seg ned i en enkel munkecelle, rett ved Griffenfeldts gamle fengselsrom ute på Munkholmen.

Det ble noen frodige år der ute på den eldgamle holmen for de tre Munkene – født og oppvokst i Ladeveien 12 der inne på Lilleby.  

 

   

​