Kompis med`n Johannes Paul.
Utskiftingen av den lille blå Japaneren Nissan Micra innkjøpt i pengeløse dager der oppe i Norvegia, og over til denne italienske prinsen Alfa Romeo Sport, skjedde ikke uten tumulter musikantparet i mellom. Men det endte gudskjelov med ett vennskapelig forlik, slik at Maestro fikk sin vilje – som vanlig.
I en spinkel parantes kan herved nevnes at grunnen til at orgelspilleren i noen særdeles velvalgte ordelag forlangte å bli medeier av dette superbe italiensk-fabrikerte firehjuls, motoriserte kjøretøyet - var den - at han var kommet til den formening, at når han nå engang omsider hadde emigrert til Italien for i en år rekke å skulle bli nødt til å saumfare de aller fleste av det lange støvellandets delikatesseforekomster etter velsmakende norskproduserte Italienske salater, da trengte han i ett hvert fall et skikkelig fremkomstmiddel å komme seg frem på langs både landsens fredelige veier, og sterkt trafikkerte autostradaer uten en eneste fartsgrense.
De i alt seks personlige Audienser med Pave Johannes Paul i nærheten av privaten, krevde etter Maestroens mening ett strømlinjeformet kjøretøy til og fra Vatikanets parkeringsplass like innenfor den soldat bevoktede hovedporten.
Paveaudiensene ga aldri forhåpninger om intimiteter i form av koselige småbord med kniplingsservietter - og hvor muligheten for et stemningsfullt glass hvitvin og hver si "brødskiv"med Italiensk Salat var til stede. Nei, alle samtalene med`n Johannes nummer to fant som oftest sted stående – borte i Audiensrommets eneste teppebelagte krok – småpratende på både engelsk og trøndersk – der også de medbrakte gavene til Hans Hellighet gjerne ble overrakt med et kort kyss av Pavens ring – den som for øvrig gikk på omgang de ønsketenkende pavene i mellom. Gaven som ble overrakt ved en av mine aller første Audiensene, var ett par hjemmestrikkede Selbuvotter – en annen gang var ett velplanlagt, ganske stort Norgesglass med Snåsafjellets fryseboks-oppbevarte multer.
"Gud bevare din familie og dine barn" var Pavens takkeord til Musicus Terje.
"Den frimodige", som var hustruens oppnavn på sin PR-kåte husbonde – ble i siste liten forhindret i å ta seg den frihet å forespørre selveste Paven om hans eventuelle kjennskap til kompetente leverandører av Italiano Salato e Kvalitato.
Han Johannes Paul var bare grei, han – lot så ikke merk med en eneste trøndersk ufordragelighet mens æ var der.
Ved alderspensjonistens senere års noe fredelige meditasjonsstunder i ensomhet, har det hendt at noen tanker om utenlandsk vidløftighet i yngre dager – helt uplanlagt – har streifet pannebrasken:
"Det skulle ha tatt seg ut – å ha spurt`n om`n vesst om nå`n som solgt Italiensk Salat nerri Vatikanet – og det av mæ, med så dårlige italienske språkkunnskaper"!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar