Skalkeskjul.
1.
Den elskovssøkende erobreren, var tilsynelatende ganske beskjedent blitt tilbudt "tur", utenfor pølsebua på hjørnet av smuget helt nede ved jernbanestasjonen, av ett søtt lite skinnkåpepåkledd vidunder i begynnelsen av tjueårene.
Barhodet som hun var, virket hun alt for tynnkledd og utstaffert, til tross for
størrelsen av den overdådige skinnkåpen, som i sidde ikke rakk langt
nok nedenfor knærne - til å kunne skjule de to vakre beina, før det balanserende fruentimmeret fikk dem til å forsvinne ned i ett par alt for tynne, høyhælte og rødfargede festsko - slike vanligvis ufremkommelige fotplagg når det er snøslaps og glatt på isbelagte fortau.
-Kledd til fest, ser jeg -.
Det var ikke ment som noe spørsmål fra den åpenlyst kåte beileren -
heller bare som en antydning til det lille, rødhårete vesenet, om at hverken
værforholdene eller tidspunktet for utpågang nede på strøket kunne være så helt gjennomtenkt av henne.
Han antydet litt forsiktig at kunder kanskje måtte være mangelvare såpass nære inn på julekvelden og på en kveld som vanligvis maner folk til fred og fordragelighet foran TV-apparatene i de tusen hjem, til husmødrenes gange ute på sine travle kjøkken, blant sukker, mel og rosiner, etter at hun ved hjelp av både kjevla og kjeften hadde sørget for at gubben ble nødt til å holde seg innomhus.
Kundeforholdet de to imellom hadde muligens kommet til å gå i vasken, om det ikke hadde vært for at den pølsehandlende drosjeeieren av denne overdådige `Amerikaneren`, hadde tilbydd dem en gratis varm og romslig plass i baksetet på vidunderet – mot at han selv å kunne få besiktige variasjonene i ferdighetene.
Denne `turkunden` var allerede ved dette første møtets sødme, blitt ganske forundret over at dette så tilsynelatende jomfruelige vesen, ikke gjorde krav på forhåndsbetaling for intimitetstjenestene - han var jo ikke fullstendig ukjent med tradisjoner innen dette gamle yrket.
Den svarthårede, utenlandske sjåføren - en sterkt hvitløkduftende krabat sånn
midt i tjueårene - lot dem forstå at kikkergløden hadde vokst med årene,
derfor kunne også dette paret å få benytte det romslige baksetet i den digre
amerikanske piratdrosjen til både vorspiel og ettersprell oppe på dette
forlengst utslitte rødfargete pleddet, som han for sikkerhets skyld alltid brukte
å legge ut over det nesten fjærløse setet. Han ville unngå alt for mye ekstra
rengjøring etter slike høyst normale sedelige avganger ved siden av andre
påkomne ekskrementer, etter enkelte av parenes alt for langvarige
himmelfartsopplevelser.
Han innrømmet at begynnelsen av seansene som regel var til ganske opphissende virkning for han som aktiv kikker i forsetet, før det hele ble for kjedelig, straks han selv av naturlige årsaker hadde fått avsluttet sitt eget håndarbeide.
-Nå tenker jeg vi avslutter festlighetene. Jeg driver ikke med ytterligere
veldedighet. - Over og ut med dere begge, for disse ekstrakronene for utvidet
tidsrom av arbeidstiden er forlengst oppbrukt -.
Turen fikk sin ende utenfor leskuret for bussholdeplassen - like bortenfor pølseboden der seansen var kommet i gang.
Det oppvarmede elskovsparet fant straks ut at det snødde mere, vinden var blitt både mye sterkere og kaldere sørpeføret enda mere slapset og
ufremkommelig for damen i de høyhælte skoene etter at de syndefulle utskeielsene på pleddet inne i det ganske varme baksetet var kommet til veis ende. Alt var blitt så sørgelig mye verre, nå som drivkraften var borte og festlighetene avsluttet.
De kom seg sånn noenlunde i ly for styggværet, innerst på benken i det
forblåste leskuret.
2.
Det var da hun med nedslående blikk fra to lyseblå øyne takket nei til betaling
for arbeidet med brunstigheten, at han - med storslått forundring over det
uventede avslaget - fant ut at han kanskje burde foreslå en oppvarmende
kaffetår inne på den alltid så overfylte og røykfulle ølbula, lengst borte i den
forblåste Fjordgata. Det var det elendige fottøyet og alt snøslapset, som ble
årsaken til at hun allikevel fikk anledning til å vise han litt takknemlighet, til
tross for at han etter akrobatikken i piratdrosjens baksete tydelig hadde vist henne motvilje mot å gi litt hjelp og støtte, selv om hun med disse høyhelte skoene ikke kunne klare å komme seg bortover det glatte fortauet til eventuelle andre meritter.
For enkelte var nok disse etterlengtede fridagene hjemmefra nå i jula, noe av
grunnen til den høyrøstede og frimodige stemningen fra ølgjengen ved
småbordene rundt om i ølsjappa. Utad noen trauste og velplasserte krabater,
som i begynnelsen av kvelden viste seg som noen rastløse karer, tydelig utstyrt
med dårlig samvittighet på grunn av at både kjærringer og unger var fullstendig
klar over hvor sjølingen befant seg, selv om det i enkelte hjem også kunne bli
glede, når slike svært så tørste begersvingere lot seg plasser på noen alt for harde rørstoler rundt noen vaklevorne respatexbord. Gubber, som etter en stunds tilstedeværelse – og med stadig oftere bestillinger av etablissementets ølseidler - kom i ett stadig oftere, men allikevel helt normalt rytmisk sig - for med jevne mellomrom å bli nødt til å måtte slå lens ute på den alltid så overbefolkede herredassen.
Den opptråkkede gangstien over det mørkebrune linolumsgulvet frem mot den
ettertraktede pissoardøra bar preg av slitasje, som fikk sin naturlige slutt ved
avgangen mot dametoalettet. For de meget få tilstedeværende og mere
påpasselige kvinnemenneskene, var nok av den samme skaperen ganske mer fornuftig utstyrt, slik at de langt fleste kanskje ikke hadde de samme behovene for å tømme blæra så ofte som bordkavaleren. Noen av de mest påpasselige og edrueligste av de så lite populære, kontrollerende og medbrakte fruentimrene holdt seg lengst mulig i ro ved respatexen - for deres eventuelle dofravær av litt varighet, kunne så lenge lykken varte lett skape uro og ekstrabestillinger av gubben.
Av de avmålte og utslitte servitrisene, ble de to bestillerne av
hver sin kaffekopp ikke noen velsette gjester ved det lille bordet lengst inne i
lokalet. Det ble også ganske lang tid med forlegen taushet dem imellom, før det halvvarme innholdet i kaffekanna og de to Serinakakene etter hvert fikk praten litt på gli. Men det var først etter den andre kaffekoppen og hver sin
smakløse tjukklefse - merkbart påsmurt dagen før - at de syntes det var riktig å
måtte presentere seg for hverandre over bordet:
-Oda - Hun var spak i røsten.
- Elias - Han virket mere bestemt og var litt fastere i håndtrykket enn henne.
3.
Praten kom ikke skikkelig i siget før etter det andre vinglasset, som de tilfeldigvis fikk
servert samtidig med at en av krabatene ved nabobordet hadde fått nok fludium, slik at
han uten så alt for mye forvarsel seg ned på linoleumsgolvet rett under respatexen.
- La`n legg, for helvete - kjærringa hente`n roindt mednatta -. Kompisen var en brautandes
nordlending, som gang på gang var blitt bedt av serveringsjenta om å ta av seg
blankskjermlua.
- Hauplagget har nordlenningan på sæ både i sengbenken og i kvitkista når den da n kjæm -.
Portvinen sørget for at varmen steg og både ytterjakka og den staselige skinnkåpa havnet bak
på stolsetet, til småfrekke bemerkninger fra de "ailler mæst nærgåan" av forsamlingen -
både om synbare pupper og rumpestell.
Ett godt stykke ned i Madeiraflasken, fikk Elias seg til å spørre om hvorfor hun hadde takket
nei til dette 'turhonoraret` - betalingen for den lille seansen som han litt sjenert og i litt
vågale og intime ordelag overfor Oda, ikke kalte for annet enn ett kortvarig og mislykket
forsøk på litt kroppslig utskeielse.
-Storvompa bønder på bytur, stiller som regel med både halen og den egentlige, medfødte
stoltheten mellom beina, om noe uforutsett inntreffer. - Du får ta det lille som fulgte med i
baksetet på karjolen, som min julegave til deg -.
Elias hadde innsett at Oda ikke var av de aller mest pratsomme kafégjestene - men hun dro i
ett hvert fall litt på smilet, da han i noe pussa tilstand ut på seinkvelden, fleipet med at hun
denne gangen bare hadde han å takke ja til - en langveisfarendes, kåt og bukseløs nisse på
bytur - med hans alt for beskjedne påfunn av noen nymotens intimiteter i dette ubekvemme
bilsetet.
Elias hadde hatt følelsen av at griskallvirksomheten i forsetet, var planlagt på forhånd -
som endel av billeien og som ga den utenlandske piratsjåføren anledning til å få
bivåne elskovsstunden, samtidig med å fremføre ett håndjagende og voldsomt så høylydt
pakistansk kikkerengasjement. - Når nøden er størst er hjelpa nærmest -. Det ble barnslig
knising.
Han hadde innlosjert seg på Bondeheimen for ett par døgn. -Eller tre. Alt etter som-. Elias
hadde opptjente fridager til over nyttårshelga - uten å fortelle Oda hva han drev med til
vanlig. Hun var heller ikke mye meddelssom og før de skiltes var hun nøye med å få fortalt
at hun ikke var den han måtte tro hun var. Han trengte ikke engang å spandere drosje på
henne da de skiltes. Hun hadde penger nok påsto hun og fikk skinnplagget godt rundt seg,
før hun rundt midnatta kom seg inn i bilen.
-Sees i morra - De hadde etter mye om og men avtalt nytt treff på Kaffistova i andre etasje,
der Elias fikk seg ei ny natt på det utrivelige hotellrommet lenger opp i etasjene.
4.
Skinnkåpa var den samme, men hun hadde fått på seg sko som passet adskillig bedre til både
vær og føreforhold enn de syltynne selskapsgreiene hun hadde tilbrakt både kvelden før og
halve natta i.
-Fylla får ta skylda -.
Elias prøvde seg, men ble raskt dempet ned.
-Det var i går, det -.
Selv hadde han bare "tørket støv" og raket skjegget og forkynte uten skruplerier for henne at
den tidlige morras gløtten ned i lommeboka skapte hjemlengsel. Oda kom han i forkjøpet
med at noe måtte det vel være igjen - han var jo blitt spart for det hun gikk ut fra var
innkalkulert som nødvendige utgifter til "piger vin og sang" før han hadde reist hjemmefra.
Han følte hun formelig tok sats på andre siden av kafé bordet, da hun uten forvarsel fant det
riktig å forkynne at hun var datter av en sogneprest. - Av den dypsindige sorten - som for
tiden og sammen med prestekona var bortreist på en alt for kortvarig pilegrimstur noen
dager -. Oda mente at dette var årsak og unnskyldning nok for hennes senkveldsutskeielser
sammen med Elias. Akkurat dette syndefallet hadde vært hennes første i sitt slag på akkurat dette planet,
men hun hadde for en gangs skyld virkelig trengt 'luft' under vingene, selv om vingeslagene
kanskje var blitt i bredeste laget. - Du får vurdere innslaget sjøl, men jeg ber ikke
prestefaderens arbeidsgiver om tilgivelse for noe som helst - Det eneste måtte i tilfelle være
lånet av moderens skinnkåpe og de heslige, rødfargede selskapsskoene hennes
Elias ble hysjet ned av diskjenta for ett litt for høylydt latteranfall, - Her på Indremisjons-
kafeen er det visstnok ikke lov til å skeie ut med en gladlatter på formidda`n heller -. Elias
kunne ikke dy seg og slo litt ekstra fornærmet ut med armene for å tøffe seg.
Etterpå kom han i samme slengen til å bekjenne sin egen daglige jobb - som Kirketjener i ett
gudshus på ett avsidesliggende sted ute på landsbygda. Ett godt stykke utenfor byen, der alle
mente å kjenne til at festen borte på lokalet på lørdagskvelden var grunnen til at karfolkene
ikke innfant til gudstjeneste på enkelte av søndagene. - Den eneste likheten med meg og
faren din, er nok ikke verre enn at vi har samme arbeidsgiver på det åndelige planet -.
-Soknepresten er adoptivfaren min - så er også det sagt. De godt voksne prestefolka skal ha
fått overlatt ansvaret for meg, uten at de har hatt alt for store problemer i disse femogtjue
årene som det nødvendigvis har gått siden det skjedde -.
Oda fikk roet ned den karravolige kirketjener Elias, med at hun ved oppveksten på en
prestegård og etter hvert som hun ble eldre, hadde lagt merke til alt
hemmelighetskremmeriet som svevde rundt som spøkelser på både prestekontoret og i alle
rommene på den gamle, iskalde prestegården fra det forrige århundrede, liggende like bortenfor
den steingrå middelalderkirka - hvor den artige, gamle organisten var den eneste hun
hadde hatt kontakt med under hele oppveksten.
Ellers hadde alle disse pågående dypsindighetene forsøkt å sette spor også i henne, før den
dagen da hun selv omsider fant ut, at det kanskje var lurt å betrakte mange i det nærmeste
miljøet som teatralske begavelser, selv om de egentlig var en flokk anspente menighetsfolk,
som fra kirkerommets og bedehusenes harde benker - alltid med både stor ytre og indre
energi - skulle tekkes Prest, Vårherre og Kirkens Menighetsrådsformann.
-Dette med å sende to syndefulle sjeler fra hver sin jammerdal på bytur på en og samme
kveld, må ha vært litt av en utskeielsesprosess fra Vårherres side -. Oda frydet seg.
-Dette kan vel kanskje skje oftere enn det folk tror -. For Elias var det ikke første gangen, når
han tenkte riktig godt etter. Han var alenekar, hadde leid seg ei kårstue, var blitt en eneboer
på et fraflyttet småbruk og mente å skjøtte kirketjenerstillingen brukandes, som det offentlig sømmet
seg en noenlunde tro tjener.
Som hans egne foreldre - fremdeles i levelige tilstander i barndomsheimen på andre siden
av bygda - hadde vært før han, var han blitt en kløpper i å holde skjult for almenheten,
hvordan det egentlig var stelt med kirkefolkets forhold til skapermakten.
Oda var som ei hjemmeruslende fintaus på prestegården, uten at de få gjøremålene hun
selv kunne finne på å ta seg til sleit henne ut. Når hun drev og fablet seg bort til slike alt for
syndige utskeielser og unevnelige tilstander som det sømmet seg ei prestedatter, kunne hun
være fullstendig utilnærmelig for andre, ved å holde seg innelåst på storloftet, blant sine
florlette og glorete klesplagg, ett digert veggspeil og ei romslig dobbelseng.
Oda ventet prestegubben tilbake fra misjoneringsturneen ut på kvelden og Elias trengte å
avslutte syndefallet i byen, for allerede dagen etter skulle han melde seg til ny tjeneste for
den kirkelige øvrigheita der han egentlig hørte hjemme.
-Du får ta deg en tur igjen, Elias - De skiltes med en latter.
5.
Elias var kommet over midtveis ned i nygrava, da han etter hvert forsto at spaden hadde
funnet seg vei for langt innpå hos naboens tildelte kvilested, hvor graven besto av sandjord
som hadde tendens til å rase ut fra sideveggen dess lenger han spadde seg nedover mot
bunnmålet på de seks "fotamålan" på treogtretti centimeter hver - jord som han så absolutt
ifølge bestemmelsene måtte få opp til overflata før nye leieboere kunne flytte inn. Av to
langtekkelige metre kunne det ofte bli mye svette og bedre ble det selvfølgelig ikke når
selveste bygselskrabaten av jordlappen vegg i vegg ikke klarte å holde seg i ro borte hos seg
selv.
Elias rakk ikke å få lagt opp nok planker for å holde jorda på plass, før han snublet over en
påtrengende hodeskalle og det i samme sandsiget fulgte ei smålåten metalleske, som ble
liggende slik i jorddyngen at den kunne hatt et godt forhold til den tidligere eieren av den
fraflyttede hodeskallen. Av gravsteinen framgikk det at paret hadde hvilt i fred i bortimot
femogtjue langvarige år. Etter så lang tid måtte metallesken være det eneste som hadde
berget bra.
Graver Elias håpet at overoppsynet der oppe i det aller høyeste, ville regne åpningen av
skrinet som en minimal syndsforseelse, den dagen han selv skulle fremstilles til doms for
rettsapparatet. Derfor lot han papirlappen nede i skrinet raskt få plass i brystlommen på dongerien.
Han var nøye med at både kroppslige og jorderike eiendeler kom på plass der de egentlig
hørte hjemme og kom seg raskt inn i arbeidsskuret for å få en slutt på nysgjerrigheten.
Papirarket hadde tydelig blyantskrift med forkynnelse om - og bønn om Guds tilgivelse for -
at kapellan Johannes Brorson var far til hennes to års gamle datter. Fruentimmerets nylig
avdøde og vedliggende ektevigde husbond, var kun ansvarlig for den eldstefødte sønnen,
Benjamins ankomst til denne syndige verden - denne driftige arbeidskaren som fremdeles
drev slektsgården.
Både det lille skrinet og det tilgivelsesformede reisebrevet, tilstilet Vårherre og sirlig
underskrevet Brynhild, ble tatt svært godt vare på hjemme i kårstua hos Elias.
Den nåværende presten i bygda var lite meddelsom om det lille han hadde kjennskap til om
denne tidligere kapellanen, Johannes Brorson. Det skulle ha vært en prest der oppe ved det
navnet for mange herrens år siden, men alt han visste var at karen hadde søkt seg ny preste-
stilling nærere inne ved byen. -Skulle han være i live, må han nok være en aldrende krabat -.
Av far sin fikk Elias litt flere fortellinger om en litt forunderlig, ung kapellan som hadde herjet
i bygda ett kvart århundrede tidligere:
Johannes Prest hadde kommet tilbygds som både nyutdannet, nygift og litt nymotens karravolig prest, som
ikke hadde kommet over tiden, da geistligheten helst så at folk sto i grøftekanten med
hatten i neven når hestekarjolen for forbi. Folkefliret satt løst, når herren Johannes Prest uten en respektabel kjøredoning måtte ta
sine bygdeturer på en gammel sykkel - som ikke ga noen respektfull
oppmerksomhet for almenheten. Det samme var tilfellet med Sjølingen - Sognepresten -
når han var i farta, påkledd kappe og krage - men i ett hvert fall bak rattet på en synlig
rusten Skoda. Respekten overfor geistligheten forsvant med bilkvaliteten, fastslo
flesteparten av de ondskapsfulle gudsfornekterne - ved forbikjøring - forsiktigvis
akkompagnert på flere bilhorn av en ungdommelig barsk gjeng med bildilla.
Sognepresten hadde på den tiden vært en stormaget liten knøl, men godlynt både i og
utenfor kirkerommet. Kapellanen, den lange og magre yngstemannen viste seg å skulle bli en
hovmodig og refsende svovelpredikant, både i bedehuset og oppe på prekestolen i
storkirka.
Langdryge Johannes Prest var litt av ett syn for ungene på folkeskolen, når han i stor fart
nede på grusveien, for forbi på den grønnlakkerte sykkelen på vei til begravelse - iført den
flagrende, svarte prestekjolen, kvit prestekrage - og med svart alpelue på toppen av det
hele. Latteren og heiaropene var ikke mindre da han også måtte passere realskolen rett
nedenfor kirka, før han omsider kom seg frem til kirkebakken der gravfølget som regel var
samlet i små grupper, mens de ventet på at begravelsen skulle ta til.
De sørgelige begravelsesseremoniene, var nok årsaken til at de fremmøtte fant det riktig å
skjule latteren mest mulig ved prestens sykkelankomst i fullt ornat. Det var også blitt kjent,
at da organisten første gangen tilfeldigvis kom til å besiktige seansen fra gallerivinduet,
hadde han ubetenksomt slått latterdøra på vid vegg slik han brukte - og fått kjeft av en like
lattermild klokker for det upassende rabaldret han forårsaket like i forkant av
seremoniens orgelpreludium.
Prestefrua viste seg å være rene kontrasten til ektemannen - ett blekt og gjennomsiktig,
ydmykt lite vesen, som formelig ba om tilgivelse for å være tilhører til "bussemannens"
mangfoldige bebreidelser, når hun en sjelden gang hadde funnet seg en plass lengst bak i
kirken. Når gudstjenesten var over, forsvant hun bare som 'En ånd i en fillehaug' og om
ett kontorbesøkende bygdevesen råket på henne ved ett tilfeldig besøk på prestegården, var
det på prestefruas væremåte ikke vanskelig å forstå hvem det var som regjerte der i gården.
De var barnløse, men fredagenes jabbete vaskehjelp var mer enn velvillig til å berette for
misjonsforeningas sladrekjerringer, om at det på det velstelte barnerommet sto ei ferdigoppreid gammeldags sprinkelseng, klar til bruk.
- Om bare sjølingen hadde hatt et kjærringemne som det var litt fart i - ble det kommentert
blant griskaillan på sladderbenken i kroken nede på landhandleriet. Vaskehjelpa hadde også
funnet noen velbrukte pornoblad på det minste rommet i andre etasjen, for presteparet hadde
hvert sitt soverom.
-Akk ja, sann -. Formannen i Menighetsrådet var nøktern som alltid og ville ikke si noe annet enn det som passet seg innen kirkens liv.
Som losjemenneske, hadde Menighetsformannen fått for seg at kapellanen beklageligvis også
hadde behov for litt syndige drikkevarer. Mens andre karfolk - med samme tendenser - brakte
med seg tomme melkekartonger på sine handelsturer nede hos landhandleren - som de gjemte de innkjøpte pilsflaskene i - så handlet nypresten fullstendig åpenlyst -
både en og to lange ølflasker ved siden av smøret, brødet, melken og flerfoldige småesker
med velduftende halspastiller. Den dagen han hadde fått med seg gjær og sukker, spredde
jenta bak disken ryktet om etablering av heimebrenning på selveste prestegården i dette dalføret.
-Husan ligg jo også sånn te, at stedet må vær velegna for både produksjon og salg - hevdet
de mest ondskapsfulle av jabbkaillan etter at de hadde kommet seg ganske langt nok ned i sine egne
karskkopper.
Elias var enig med faren i at bygdesladder i forbindelse med geistligheten, var mere utbredd
den gang enn hva tilfellene var blitt seinere med årene.
-Mæn det skull bli my værre for Kapellan Johannes etter som tida gikk -. Gravlappen
hadde gjort Elias interessert i historiene om den sagnomsuste Brorson-prestens virke i bygda
- og i det samme gudshuset hvor han selv både prøvde å ivareta jobben som kirketjener, og
likedan som graverende assistent ved opparbeidelsen av nye husværer for bygdefolket, etter
hvert som de av slike vanlige årsaker måtte få behov for det.
Presteomtalen kunne være av bedre kvaliteter, blant de oftere hjemmeværende fruentimmerne på de større gardsbrukene, enn den vanligvis var hos småkårsfolk rundt omkring.
-Nypresten er jo en stram og veltalende herremann - både slank og høyreist -. Og så ble det jo
slutt med den hersens kaffeslurpinga etter at n fikk raka av seg skjegget -.
- Det følge nå godt med alt -, Skulle kommentaren til klokkerkona ha vært, ved hennes aller
første besiktigelse på Menighetsrådets kirkekaffe slabras, etter at han hadde fjernet
selveste barten.
Kapellan Johannes Brorson var havnet "mellom barken og veden" og var blitt en "Pigernes
Jens", blant alltid nykjemmede gardkjærringer, men sett på som en djevelsk, innpåsliten
drittsekk, blant mange av bygdas sjalue storgårdenes karfolk.
-Fyren måtte jo ha svevd mellom både himmel og helvete -. Både Elias og faren følte faktisk
litt medynk med preste-stakkaren.
6.
Folkesnakket tok ikke skikkelig av, før den lørdags ettermiddagen da Kapellan Johannes - en
halvtime forsinket - stilte i svart prestekjole og grønne gummistøvler til en brudevigsel i ei stappfull hovedkirke.
Til alt uhell skulle han som vanlig holde sin korte hilsen til brudefolket foran alterringen, noe
som gjorde det grønnfargede fottøyet alt for lett synlig like i nærheten av de fremste
kirkebenkenes observante og stivpyntede storkarsfolk. Det ble i ettertid antydet tilstander
om både senilitet og drikkfeldighet, slik at selveste Sognepresten fant det fornuftig å måtte
konstruere opp noen usanne hendelser for Menighetsrådets alt for pratsomme formann -
i stedet for den riktige grunnen til utstafferingen - som var at Johannes Prest ikke hadde
tilbragt de siste nattetimene hjemme på prestegården, men i ei romslig dobbelseng på
loftskammerset hos ei lettlivat og fristende gardkone, der prestens usjenerte ankomst og
avgang bare kunne skje med skikkelig gummiert fottøy - over ett svært så myrlendt gards-
terreng og helt frem til der hvor den lange veggstigen på forhånd var blitt plassert, for at den
himmelsendte utpåkaren skulle komme seg helt oppover til det åpne loftsvinduet.
Paret hadde blitt litt for langdryge i sine himmelske opplevelser, slik at tiden ble for knapp
for prest Johannes, til også å skulle rekke det forhåndsavtalte kirkebryllupet. Selv om
prestekjolen befant seg svært så lett tilgjengelig på kleshengeren i det romslige skapet inne
på prestens kirkesakresti, befant de alltid blankpolerte svartskoene seg til meget stor
ergrelse fortsatt hjemme i presteheimens felles ekteskapelige soveroms garderobeskap.
Med skamfulle følelser også for forglemmelsen av riktig fottøy til prestekjolen, foregikk
kappelan Johannes nedtur fra den hektiske Himmelfarten der oppe i det høye, ved hjelp av
samme stigen og iført de grønne gummistøvlene som ganske snart etterpå ble brukt ved
brudevielsen.
Referat fra det lystelige opptrinnet havnet ganske raskt helt opp til selveste Prosten, som
visstnok skulle ha gjennomskuet Johannes- bekjennelsen som en nødsforanstaltning. Derfor
valgte han å neddysse den forsmedelige hendelsen med å forkynne at foreleserne på
Menighetsfakultetet i hans egen studietid, klart og tydelig hadde gjort den lyttende
prestegjengen kjent med at det ifølge Bibelen ikke var lov til å lyve. Men Prostens egen Anna
prestefrue, fant det fornuftig ikke å motsi sin svært så bestemte husbonde, da han valgte å
utlevere sin egen, akutte syndige situasjon med at det ifølge hans egne kunnskaper, ikke sto
anført noe sted i den storslagne Bogen - om at 'Du skal ikke overdrive'.
Det var ikke mere enn ett par dager etter dette fargerike og etter hvert så sagnomsuste
kirkebryllupet, at den syndige Johannes fant det lurt å gå til innkøp av den første skinnkåpen
til sin alltid hjemmeværende hustru.
- Storslagent, Johannes.
-Forrige uke kom du hjem med ett nytt selvtråkkende husorgel - kommenterte hun takknemlig.
- Hva blir det neste, gode Johs?
-Du må ikke holde så lange prekener - og i ett hvert fall ikke slite deg ut med så langvarige
utenbygds omvendelsesturer, vennen min -. Frua var omtenksom som alltid.
Den lykksalige gardkjærringa oppe på jomfruburet, hadde fått drengen til å kjøre på et skikkelig lag med grus over
den myrlendte gårdsplassen, noe som gjorde ankomsten til himmelstigen lettere for
Johannes, inntil det helt uventet skjedde at det halvråtne midttrinnet på stigen knakk tvert av
på utpåkar Johannes noe senkvelds himmelfart.
Den ondskapsfulle drengen hadde fra nærmeste fjøsåpningen bivånet nedfallet og kunngjorde dagen etter til stor latter fra sladderbenken nede på bua, at han som sanger i
blandakoret høylydt hadde stemt i med salmen `Til himmels for den ærens drot,Halleluja`.
Lettere skamslått hadde presten kommet seg unna åstedet, mens drengen etterpå hadde
tatt på seg ansvaret med åpenlyst å transportere den defekte stigen bortover til
søppelhaugen - til stor forundring og irritert påpakning dagen etter av den nøysomme
bonden sjøl.
At det ble slutt på disse himmelsprettsturene og de intime forseelsene oppe på
loftsrommet, sa seg jo selv nå når ankomst veien var gjort utilgjengelig. Men den offentlige
bestyrtelsen hadde nok ikke lagt seg så snart, om folk hadde vært klar over at dette
geistlige "griskaillbesøket" ikke hadde funnet sted oppe på tausrommet. Stigen og det
sexy loftsvinduet var egentlig bare brukt som en gjennomfartsåre frem til selveste husfruas
utskeielsesrom litt lenger bort i loftsgangen. At selveste Johannes Prest - formodentlig på
grunn av sin egen manglende ekteskapelig oppvartning, hadde våget å leve ut Skaperens alt for
omfavnende produksjon av hans kroppslige kjønnsdrift og som han tilfeldigvis hadde tatt i
bruk hos ett lettsindig kvinnemenneske oppe på ett av storgårdens loftsrom, tok de syndigste
av bygdefolket med ett flir.
-Geistlig kåtskap – Libido - som det heter på latinsk -. Ungdomsskolens religionslærer
tilkjennega gjerne sine ferdigheter i langfriminuttet. Han hadde ved hjelp av noen omveier fått kjennskap til
at gammelstigen var blitt reparert av gubben på gården sjøl og med hans begrunnelse om at
begge huskattene trengte ankomstmulighet oppe på loftet.
Det skulle da også bli den kullsvarte koskatta Elvira og den mer pågående hankatta Lusifer,
som kom til å sørge for ett alt for sjenerende og forstyrrende parringsleven rett utenfor
elskovskammeret. - Djevelens sendebud - forkynte en irritert, men uferdig Johannes, før
han kom seg nedover langstigen etter å ha fått på seg de svarte gummikalosjene.
Gubben sjøl - som også hevdet at han hadde merket seg kattejamringen fra oven - syntes
begivenheten ga minner om sine egne sengbenks gleder med husfrua, og sørget for et
hastig engangstilbud om en kortvarig svipptur oppe på loftsrommet - etter at madammen
hadde sørget for at vinduet til elskovsredet var skikkelig lukket.
-Gud vær meg synder nådig - Johannes Prest var i ett par dager både forlegen og litt
skamfull overfor sin egen viv, men så ristet han synden av - dro på bytur - og kjøpte ett par
røde, høyhælte festsko til hennes fødselsdag lørdagen etter.
-Du Johannes - du Johannes -.
Men i sitt eget lønnkammer unnskyldte han seg med, at på denne Prestegården tilbrakte ikke
sjølingan så alt for ofte natta i samme senga. - Så da så -.
Det ble ikke før under dyna på det neste sengetreffet, at salige kapellan Johannes Brorson
fikk kjennskap til at det var småfolk på vei.
- Ro deg ned, Johannes. Gubben sjøl har allerede tatt på seg skylda -. Turtelduen Lovise fikk dempet ned en oppjaget
presteprodusent, før han kom seg helskinnet ned den nyinnkjøpte loftsstigen.
7.
Elias forsto av sin humørfylte, aldrende fader, at prestetida med Kapellan Johannes Brorson
hadde vært ganske livlig for bygdefolket. Både mulige sannferdige og de garantert usanne
ryktene, ble alltid forsøkt neddempet av de mest pliktoppfyllende medlemmene av
menightesrådet, men gjengen var i ett hvert fall blitt forskånet for Lovises bekjentgjørelse på
papirlappen om prestefarskapet til dattera - dette skrivet som Elias hadde kommet over i
metallesken nede i gravhaugen, blant restene etter ekteparet Lovise og Oddmund og som
graver Elias tilfeldigvis kom til å ta stor vare på.
Uten at han med den vantroende far sin, brydde seg om å komme inn på det medbragte
skriveriet, innså Elias etter mange funderinger at dette erkjennelsesnotatet kunne være
forfattet som en forhåndsinformasjon til Sanct Peter ved Lovises ankomst til himmelporten -
altså før hennes syndsbekjennelse kunne bli forelagt Vårherre sjøl, som den hovedansvarlige for avgjørelser om alle nye boforhold der oppe i det høye.
Elias og faren hadde tatt seg en kvil på den kvite benken rett imot gravstedet som forkynte
at Oddmund var blitt stedt til hvile for godt og vel tjue år siden og bare ett par år før Lovise
hadde fulgt etter.
-Når vi engang e i farta, får du få med deg resten av denne soga, Elias -.
Den tiltakende mistenksomheten blant noen regneferdige og trofaste kirkegjengere fikk en
noenlunde brå slutt, da selveste Johannes prestefrue takket ja til å stille som fadder i
kirkedåpen for den nyfødte lille rødhårete jentungen.
- Rauhåra unga e sannelig sjelden vare her oppi -. Men antydningen gled ut i sanden, så
lenge selveste prestekona sto fadder ved døpefonten, tett ved moder Lovise og med
Johannes som forrettende prest rett imot.
-Odette - jeg døper deg i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn -. Johannes Prest var
litt skjelven både i røsta og i den vannførende høyrehanda. Men det var bare folk på de
nærmeste kirkebenkene som la merke til det store vannforbruket under selve handlingen.
Det lille fargerike vidunderet fikk det franske navnet Odette, både på grunn av mor Lovises
intense, nattlige lesning og på grunn av hennes begeistring for franske romaner. Men en årsak
var kanskje også at navnet Oddmund, var blitt innført i kirkeboka - som den forhåpentligvis
"rette fader at være".
Navneoppkallingen skjedde etter Oddmunds uttrykkelige forlangende - ved en noe
høyrøstet samtale med Lovise - på den forhåndsavtalte kontorvisitten hos den residerende kappelan Johannes Brorson.
Det var Oddmunds beretning om sitt kjennskap til at det i riktig gamle dager ofte var brukelig
å kalle opp ungene etter Presten, som fikk Lovise til å foreslå en rask avslutning på kontor
visitten - kunne kontorfrøkenen berette allerede kvelden etter ved kirkekorets korprøve hos
organisten oppe på galleriet.
8.
-Hvis du bare orke å hør mer, så ska du få med dæ de egentlige sluttepistla` n om både hu
Lovise og han Oddmund -. Elias øynet fortsatt visse overraskelser i farens erindringer om
gamle dager.
Lovise hadde begynt å skrante og var både gla og takknemlig for all hjelpa som hun fikk av
prestefrua, hu Solfrid – Fiffa - som prest Johannes kalte henne de gangene han var i godlaget -.
Lovises egen"kaillskromp" var ikke kapabel i det hele tatt, verken som sengekamerat,
hjelpesmann med husarbeidet eller stell og omsorg av lillejenta som nylig hadde fylt to år.
Hans utvidelse av både skjenketid og kvantumet av drikkevarene, var blitt ganske merkbar
både for kjærringa og gardsfolket.
Lovise hadde nok med sine egne sykelige skavanker, derfor mente gammeldrengen at
sjølingen burde sørge for ett eller annet skjulested når han var i farta rundt i bygda - ikke
bare på seinkvelden, men etter hvert like ofte også på åpenlys dag. På krambua hadde han
forlengst sluttet med tomme melkekartonger som skalkeskjul ved alle ølinnkjøpene.
-Det bli væl dårlig med kvinnfolk også no, når madammen e så utafor -. Du får gjørra som
visse andre har gjort før dæ - bruk fritida som utpåkar -. Oddmund var ikke så glup at han
alltid fikk med seg hva jabbkaillan egentlig mente.
-Men nokka må da væl stakkaren ha fått me sæ - fastslo Elias til far sin borte på kirkegårdsbenken.
Tidlig en søndags morra var det forpakteren på prestegården hos kappelanparet Fiffa og
Johannes, som fant en livløs Oddmund på grusgangen ved foten av prestegårdens lange
feierstige. Hva han hadde der å gjøre forsto i ett hvert fall ikke prestekona.
-Mest sannsynlig hadde han i fylla dratt til feil gård og feilsett gæli stige -. På grunn av
likfunnet prøvde Forpakteren å opptre mest mulig behersket i latterbruken.
-Her på prestegården har vi for lengst slutta å bruk stæggan opp te tausvinduet, men vi lar
den stå oppreist. For på en eller annen seinkvelden i fremtiden kan det plutselig bli bruk for saken
- nye presta har som regel også med seg ett kjærringemne.
-Av jord er du kommet - forkynte den tilårskomne Prosten. Han hadde på kort varsel påtatt
seg begravelsesvikariatet for kapellan Johannes. - Til jord skal du bli. Men av jorden skal du
igjen oppstå -.
Knappe tre måneder senere vandret også Lovise til de evige jaktmarker av fremskreden kreft
og ble begravet ved siden av husbonden. Hun hadde forlengst forespurt det barnløse
presteparet Brorson om å ta seg av lille Odette til "odel og eie".
Rødhårete lille Odette fant seg straks tilrette i den hvitmalte barnesenga oppe på
soverommet hos adoptivmor Brynhild og fulgte selvfølgelig med på lasset da Johannes etter
ett par års tid, ble tilsatt som sogneprest like utenfor storbyen.
-Det vart da noen forunderlig te greia, da - sa Elias til far sin. Han tok oftere enn før til å
spekulere på livets videreverdigheter
9.
Graver og kirketjener Elias hadde fått andre ting å fundere på, enn bare dette med å skulle
stri med å få fjernet all denne helsinkes talgen etter dryppingen på alterbordets kostbare
damaskduk, henge opp nye nummer på de seks salmetavlene og få i gang støvsugeren
hurtigst mulig, de gangene Sognepresten uanmeldt innfant seg i prestesakrestiet for å hente
den godt innlåste alkoholfrie vinflaska, for bruk ved andakten borte på aldersheimen.
Det var meldt om ytterligere en begravelse, noe som ble grunnen til at Elias som planlagt
ikke kom seg til å spørre rådsformannen om noen fridager, til bruk ved noen godt tilslørte
utskeielser inne i storbyen.
Men etter at seremonien var vel overstått, ble han av en forståelsesfull sogneprest gitt løyve
til å komme seg bort.
-Du trenger noen fridager for å få slappet av litt, gode Elias - kommenterte presten selv,
etter at han av Elias kirketjener var blitt forklart om årsaken til de skandaløse og høylydte
vrælene fra de sørgende sjelene nede i kirkebenkene midt under begravelsen.
-Slike fullt levende kirkemus må ha hatt det litt for kjedelig i en tid og satt i gang med en fellesformering av arten. - Hadde gjengen enda holdt seg oppe ved alteret, slik de vanligvis gjør
etter at serveringen av brød og vin er avsluttet ved de vanlige gudstjenestene. Elias hadde
som alltid ganske bestemte meninger om de rent praktiske forhold innen kirkelivet, og
syntes museinvasjonen under kirkebenkene i en sørgestund var en skam også for hans eget faglige virke.
-Sognepresten mente at han ikke skulle trenge å belære herværende kirketjener med hans
manglende fremsetting av musefeller, men Elias var ganske sikker på at slike dødsfeller i
tilfelle ville ha blitt enda mere bråkende under hver bidige henrettelse .
Det var da presten forkynte at Elias burde ta seg fri på grunn av stress.
Over telefonen på bakrommet til krambua, fikk Elias bestilt det samme rommet på Bonde-
heimen som da han sist var på bytur. - Huske dokker mæ ? -.
Han forlot kårhuset og hjembygda med toget - og en liten koffert med bare det aller mest
nødvendige for noen få dagers fravær. Men folkesnakket var kommet på gli allerede før han
rakk å komme seg bortover til stasjonsbygningen:
-Så kirkens mann ska på bytur - i finstasen og medbrengan koffert? - Den syklende Emma holdt på
å dette av kjøretøyet av ren nysgjerrighet.
-Kofferten er fylt opp med bibler og velbrukte salmebøker. Har blitt nødt te å ta meg jobb
som selger for menighetsrådet, etter denne forsmedelige fadesen med kirkemusenes
festligheter med både brødrester og likedan vise en alt for åpenlys drikkfeldighet ved
tømmingen av restene av altervinsflaskene -.
En flirende Elias var snar til å komme seg på bakerste togvogna, samtidig som Emma forsvant
på sykkelen nedover bakken mot krambuas jabbenk innerst i kroken.
10.
Det var blitt en adskillig bedring med både vær og føreforholdene enn sist de treftes, derfor hadde de avtalt å gjenoppfriske gamle minner på det samme utestedet nede i Fjordgata
der de hadde skeiet ut ved det første møtets sødme.
-Ska det værra, så ska det værra -. Elias hadde slått an og`tonen over telefonen med Oda,
lenge før han hadde kommet seg i siget det korte stykket fra Bondeheimens storslagne
residens og nedover hovedgata til denne ølbula nederst i dette lettlivete jentestrøket.
- Du har altså parkert både skinnkåpa og de høyhælte rauskoan -. Rødhåret var også tonet
ned noe fant han ut.
-Ellers så e du lik ens -. Praten gikk adskillig lettere.
Det var fullt hus, men de hadde vært heldig å fått ett bord like ved musikken – som var ett par goddemte, eldre karer - den ene på trekkspill og den andre hadde plassert seg ved det digre,
ustemte og svartlagte pianoet bortest i kroken - med hver sitt halvfulle ølglass både til pryd
og gammen oppe på pianotoppen.
- Artig me musikk. Hvess det bare itj bli for my av det-.
Elias var mere kresen av seg, etter all musikken fra orgellemmen i kirka oppe i det ellers så
alt for fredelige dalføret.
De kom til at det var like mye skoddelagt tobakksrøyk og påtrengende svettelukt som forrige
gang de skeiet ut i det samme lokalet, men det var enda såpass tidlig på kvelden til at
frimodigheten ved bordene rundt om hadde nådd slike vanlige, storslagne
kveldshøyder.
-Her e det vesst bare hora,doinner og trekkspæll - som foillkaillan sa i gamle dager -. Elias var
kjekkas på bytur og ble bedt av Oda om å ta det litt lungt. -Du var selv med på utskeielsene
forrige gang -.
Han var innsmigrende frempå og gjorde plass for henne på stolen helt ved siden. - Vi må i
ett hvert fall sjå musikeran - det e jo itj akkurat nå å hør på -.
Oda tok etter hvert mere åpenlyst til med å føye seg til hans litt for kjærlige omfavnelser, da
han allerede etter bare ett par høye glass, var kommet i det romantiske hjørnet og fikk seg
til å spørre musikantene om å foredra noen innsmigrende melodonter.
Humøret steg for dem begge.
-No har vi fått nok fludium for ei kort stund -. Trekkspilleren foreslo for pianisten at de tok
seg en pause, da Elias bemerket at de begge bar preg av mangel på latter. - Dokker må spæll
en sjømannssang for oss -. Ta den derre 'Bækken går i engen`!
Det ble midnatta, før Elias fikk overtalt Oda til ett overnattingstreff på sitt enkeltrom i den
nest øverste etasjen oppe på på Bondeheimen.
-Vi treng å vær sånn noenlunde fastan med det æ vil fortelle dæ -.
11.
Elias hadde den verdifulle gravlappen oppbevart på en fast plass, innerst i den tykkfalne
reiselommeboka. - Portemoneen - som han brukte å kalle den.
- Reine Børsonopplegget. Slik det ska værra når bønder e på bytur -.
De listet seg forbi resepsjonsskranken for å komme seg ned til Kaffistova. Det var dårlig med
samvittigheten - han hadde betalt for bare enkeltrom med vask på rommet.
-Rommet var itj verdt mere heller, så smal som senga va -. -Men vi hadde kanskje ikke hatt
bruk for dobbelseng. - Oda var liksom litt beskjedent nysgjerrig på hva det var han hadde
lovet å skrifte for henne.
Denne utesvevende kirkens mann - Elias - virket noe overanspent og skjelven, sittende på
andre siden av bordet for Oda med kaffekoppen og ei kromkake. Han stotret og stammet i ett sett i sine
forsøk på å komme i gang med sitt svært så forhåndsplanlagte lille foredrag.
-Du skulle ikke drive med slike nattlige utskeielser, de sjeldne gangene du tilfeldigvis våger
deg ut på en bytur-. Oda prøvde å få roet ned krabaten, - men du får komme deg i gang med
avlesningen av dette medbragte manuset du har med deg -.
Før han overhodet rakk å legge den dystre gravlappen fremfor henne, kunngjorde Oda med
en gladlatter at hun hadde regnet med - at denne saken som han var så alvorspreget av å
skulle berette, så var sikkert det meste noe hun sikkert var fullstendig kjent med, helt fra da hun selv var
gammel nok til begripe det meste av det hun fikk fortalt av prestefaderen om livets videreverdigheter.
Gamlefader Johannes Brorson og hans besvikne hustru Solfrid - Fiffa - hadde vært
meddelsomme nok, både om all stigebruken på ytterveggene for å nå Lovise i dobbelsengen
og om når han etter sine syndige utskeielser hadde fått på seg buksa, før han på nytt trengte hjelp
av den samme råtne takstigen - for ikke å bli observert av hverken husbonden på gården
eller de mange tjenestefolkene, slik at han kunne komme seg tilbake til jorderiket og sitt eget
lønnkammer borte på prestegården.
-Jeg kjenner nesten tidspunktet for prestefaderens sædavgang, på denne lørdagsnatta da jeg
ble unnfanget ved hjelp av enten Den Hellige Ånd eller kapellan Johannes -. Oda lo.
- Lappen fra dette gravrøveriet ditt kan du bare arkivere i gammelboksen, før du sørger for å
få klenodiet tilbake og ned i samme jordhaugen -.
Overveldende. Elias var storligen imponert og inviterte madammen umiddelbart opp på rom
ett hundrede og seks - på kyss og klem og tjo og hei, som han uttrykte seg i en noe oppjaget
sinnsstemning.
Før Oda kom seg hjemover, hadde Elias fått en ventet invitasjon til ett nattlig, men mest
mulig skjult besøk, oppe på en diger og gammelags prestegårds sengkammer - innafor ett
østavendt elskovsrede, utstyrt med bare ett lite vindu med tykke og smårutete gardiner.
-Vi får holde tradisjonen vedlike, så du får kom deg opp til tredje høgda ved hjelp av den
oppsatte takstigen - slik som det var oppe i de eiga hjembygd og som du sjøl har sørget for å
ha så god kjennskap til -.
Prestegården - gammelpresten Johannes tjenestebolig - skulle ligge ett godt stykke utenfor bygrensen.
12.
Etter mangfoldige vurderinger, var den langveisfarende utpåkaren - ved hjelp av Apostlenes
hester og velsignet med Guds vern av tåke og kveldsmørke - omsider kommet seg i siget mot
en ettertraktet himmelfart, ved hjelp av en takstige oppover en dårlig vedlikeholdt
prestegårds østavendt panelvegg.
Oda - som var opphavet til den kommende utskeielsen, hadde vært nøye med
ankomstbeskrivelsen på den hvite servietten påstemplet "Kaffistova e te for dykk på ein
likandes bytur", men Elias fant seg bedre tilmotes ved å ta beina fatt, enn å skulle komme så
alt for tidlig på en nattvisitt ved hjelp av ett eller annet offentlige kjøretøyet.
Han trengte tid for å kunne mote seg opp, selv om han også før avgangen fra hotellrommet
hadde bevilget seg en "ailler så liten angstfordriver" av lokalproduserte styrkedråper -,
medbrakt i reisetasken oppant hjembygda. Etter enda flere av Bondeheimens pappbeger
med sprudlevann som han virkelig hadde behov for, må han ha kommet i ulage med både
ukedagenes rekkefølge og antall, før han etter litt strev og møye hadde fått på seg frakk og
alpelue og ved hjelp av hotellheisen var kommet seg ned til litt slengende gange på
Fjordgatas alt for lange og dryge fortau.
Det ble mindre med bebyggelsen dess lenger ut av byområdet han kom. Veilysene ble det
også færre av, etter hvert som grusveien ble smalere, før den gikk over noen jordlapper med ett
og annet gårdsbruket på begge sider av veien. Noe av virkningen av styrkevannet tok en
naturlig slutt og forsvant nesten fullstendig - da han noe støl i beina kunne skimte ett
opplyst, hvitmalt gudshus liggende i sin fullstendige ensomhet helt øverst på en åskant. Elias
regnet med at den mørklagte lille husklyngen rett bortenfor var prestegården og satte ned
tempoet betraktelig.
Han ble forbikjørt av en mørklagt syklist uten lykt hverken foran eller bak, men brydde seg
ikke om å kommentere den karravolige mannspersonen, - Du må da for Guds skyld ha på dæ
refleks og hold dæ på rett sida av vein -.
Han fikk lyst til å be uhyret om å holde Vårherre utenom, men fant seg litt bedre til rette da
syklisten havnet nederst i ei veigrop under elleville utrop. -Helvetes, reflektsløse drittsekk -.
Elias tok seg ett ettertraktet femminutt på melkerampen nederst i prestegårdsbakken.
Sykkelakrobaten skulle samme veien, derfor fant Elias det fornuftigst å la den gummihjul-
farende kjeftesmella få komme seg oppover til bakketoppen i alenepositur.
-Sognepresten må være varsom med pengeforbruket -. Elias mumlet for seg selv. Gårds-
plassens flerfoldige utelys var alle nedgradert til det umiskjennelige. Elias mente han
allikevel - men bare så vidt - kunne skimte en sykkel som hadde fått parkeringsløyve inntil
uthusveggen.
I svartnatta hadde han ikke lenger begreper om himmelretningen, men erindret så vidt Odas
instrukser om den velsignede stigens plass opp mot loftsvinduet på nordveggen. Etter ett par
sonderingsrunder rundt huset, snublet han over det nederste trinnet på det ettertraktede
fremkomstmiddelet oppover mot Helligheten.
Han hadde høydeskrekk i massevis.
Før han kom seg i farta, tok han ett forskremt overblikk oppover det høyreiste vidundret,
men måtte bare gi opp forsøket med å skulle registrere antall morkne tretrinn. For den
skråstilte takstigen forsvant rett opp i tåkeheimen etter bare noen ganske få meter. Han
greip hardt i treverket og forsøkte å få skikkelig fotfeste for hvert trinn han kom seg
oppover. Etter en evighetsvarende uhyggelig klatring og hvor han på grunn av disse
helvetes vær og klatreforholdene ikke kunne se en ende på fordervelsen - hverken opp eller
nedover. Men plutselig fikk han øye på ei svakt opplyst vindusrute der oppe ved enden av
stigen. Han blåholdt seg i treverket med venstrehanda, samtidig som han ga ett beskjedent
knakk på den halvåpne glassruta inn til det talglysoppsatte soveromsvinduet med smårutete
gardiner. Klatreren Elias var ikke ukjent med livets realiteter, men var slett ikke forberedt på
returproblemer - da det brått ble dørgende stille med høylydte sengeaktiviteter inne på
elskovsrommet.
Den skjeggete, splitter nakne og svært brysthår belagte krabaten i vindusåpningen, var
mektig sinna over forstyrrelsen, han viftet truende med ei sykkelpumpe - og ba Elias slutte med
kikkervirksomheten, før han ble kommandert til en rask avskjedstur.
- Ikke bare stille du uten refleks ned på vei`n, men du e også lyseslukker og utpåkar på de
samme stigetrinnan som mæ -.
-Avtalen var i morra kveld, Elias - Oda bar preg av litt overraskelse.
Skjeggisen forlangte umiddelbar avreise og retur samme vei som han var kommet. Men
nedturen fikk en brå slutt, da en skrekkslagen Elias - omtrent midtveis nede i transport-
anordningen - mistet fotfestet og for i bakken med stønn og noe høylydt leven.
Ved hjelp av Djevelens aktive bistand, rasket han til seg horebukkens mørklagte sykkel-
doning, før han kom seg i farta nedover prestegårdsbakkene, helt til han havnet i grøfta etter
først å ha kollidert med melkerampen nederst i svingen.
Ved hjelp av Bondehjemmets etterlengtede enkeltseng, opplevde kirkegårdsarbeider Elias
mareritt og uanstendige drømmer - både resten av natten og dagen derpå, før det endelig tok slutt.
Han tok til å lengte heimatt, som han ble nødt til å bekjentgjøre for den litt for pågående
kvinnelige resepsjonisten.
Tidspunktet for togavgangen var notert på baksiden av den medbragte gravlappen og han
fikk seg en vindusplass med god sikt mot både Fjordgata, Byhavnastrøket, Lademoen og
Lilleby før toget kom seg ut av tettbebyggelsen og la veien videre nordover langs den lange
fjorden.
Men idet de først passerte den velkjente lille, hvite pølsevogna lengst borte i den dårlig opplyste
Fjordgata, fikk han øye på ett skinnkåpepåkledd lite kvinnemenneske med røde,
høyhelte sko - og i inderlig prat med en svartmusket kortvokst piratsjåfør - stående ved siden av
en overdådig, diger og rødlakkert Amerikaner av merket Dodge Dart.
Kvinnemennesket hadde fått øye på den forbifarende karen ved vinduet i den bakerste
togvogna. Hun løftet høyre hånden til en tidligere kongelig Kronprinsesse Mertha hilsen.
Kirketjener Elias vinket tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar