Mine bekymringer for dette med å skulle komme oss hjemmentfra og bortover til Roma ved hjelp av eget kjøretøy, skulle ganske tidlig vise seg å få en fornuftig slutt, selv om jeg forunderlig nok - men litt på luringa - innrømmer at den `flygende lyden` fra Alfa Romeo`n, litt for ofte lager litt hjertebank hos denne gamlingen, de få gangene han er der borte på autostradaen og når han tilfeldigvis befinner seg blant alle disse varmblodige trafikantene - i dette hektiske, langstrakte og opphetede landet Italia.
Hvem som er mest varmblodige her til lands skal jeg ikke formene noe som helst om, men jeg nevner bare i parentes at jeg har sett en del opphetede elskende par i nærleiken av kirkeveggene noen ganger og har også kunnet bivåne både hete opera og konsertgjengere til både dirigenten Zubin Metha, tenorene Careras og Pavarottis konserter, samt nesten rukket å få med meg sopranen Maria Callas – kvinnemennesket som så ettertrykkelig ble tilsidesatt av Aristoteles Onassis, til fordel for denne enkefru Jackuline Kennedy. Jeg ber om et meget kortvarig parantes for bare å kunne få fremsi ordene "fri og bevare meg vel".
Med forsøksvis litt smidig orienteringsevne, forteller jeg gjerne at en faglig forståsegpåer i en meget tynn italiensk avis, mener å ha kjennskap til at hele sytti prosent av motorvognførende, sertifikateide italienere, ikke burde ha fått utstedt slike kort og slett ikke bare på grunn av varme tilstander utenfor karosseriene.
Det er slike antydninger jeg legger til grunn, når jeg betegner mye av pendlingene som regelrett grisekjøringer.
Jeg meddeler derfor herved, at det var dette som var hovedgrunnen for at vi ved fremtidige dagsturer bortover til Roma eller andre av Italias storbyer, alltid kom til å bruke jernbanens Il Rapido eller Il Treno Regulare - altså hurtiggående tog eller – men svært sjeldent - ett av de mange lokaltogene.
Vi parkerte Alfa Romeoen, samtidig som vi etter beste evne forsøkte å la alle de gamle meddelelsene om at "Alle veier fører til Rom" gå mest mulig i glemmeboken.
For fra da av tok vi toget.
Hyggelige, taletrengte medpassasjerer kunne kanskje synes at Maestroen til tider virket noe fjern i sin væremåte, men noe av grunnen skyldtes sikkert språkproblemer og like gjerne opplevelsene av slik dystre tilstander, når vi fòr gjennom haugevis med svartlagte tuneller, der denne hersens sparingen på all strøm til alle taklysene i slike hypermoderne togvogner, sørget for at folk bare hørte hverandre – noen ganske frimodige tok sine friheter og rørte på hverandre.
Andre grunner til mine fromme tilstedværelser på slike togturer – med klamme hender og halvt gjenlukkede øyne – kan selvfølgelig også være kjøretøyets lynende hastighet - og at jeg derfor heller kunne tenkt meg å tilbringe dagene som benkesliter ved ett kirkeorgel - enten i Arrone eller oppe i Montefranco.
Men det sa jeg selvfølgelig aldri høyt – i ett hvert fall ikke til min bisittende venninne. Hun spiller jo heller ikke orgel.
Når farten ble så stor at mange av de vettskremte bambinoene
ville avslutte turen, forsøkte jeg å finne roen ved å lukke øynene helt, samtidig som jeg dekket til litt av uroen med påstanden om at det tross alt "skal kugler til en trønder".
Om det bare ble tid til det, sittende i en eller annen kroken på ett av de velpolstrede setene ved disse fartsvidundrene, hendte det at jeg kunne ta meg tid til å minnes min høyst veltalende, men ofte rasende lektor Gustav Lyng ute på "Kommen" – de gangene han påsto at det aldri skal ha vært italienske kugler der oppe i Trøndelagen. Lyngen som ble min tyskoversettende kompis også etter selve skolegangen ute på Ilevolden, motsa meg hver bidige gang, når jeg i ettertid kunne ymte frempå - at muligheten måtte da vel være tilstede for at denne italieneren Mussolini, en eller annen gang under denne vederstyggelige andre verdenskrigen, kunne ha tatt sjøveien oppover til lange Norge - sammen med både sine egne italienske soldater og Adolfs tyske krigsmenn.
Og da først med krigsskip innover Trondhjæmsfjorden ,- med fyrverkeri mot både Agdenes, Munkholmen og Kristianstèns festninger, før de etterpå kunne finne på å legge kursen mye lenger oppover den vakre norske kysten, for noen ildfulle kamper like utenfor den vakre byen Narvik. Hvem vet.
Mine småspekulative parentesforhold kan kanskje være brukendes på dette sted, for disse funderingene underveis på denne dagens togtur bortover til Roma, skyldtes antagelig historiefortellinger fra vår nærmeste nabo oppe i Montefranco – vår gode, gamle venn, tippoldefar Luigi. Han kunne fremdeles berette, at han en eller annen gang i de harde krigens dager var blitt utstyrt med ett gammelt italiensk gevær - og sendt som kriger oppover til dette kalde nordliggende blavåttlainnet. Som han litt forsiktig tok seg anledning til å kalle det overfor en vanligvis ganske frossen Trønder fra Lilleby innpå Lamon.
Men dette opplegget med Luigi må formodentlig ha skjedd før denne Musolini-fyren ble opphengt feil vei, i ett blomstrende Judastre langt nord i Italia. Stedet der hengeforholdet ble offisielt stadfestet førts noen dager etterpå, skal visst ha gått i glemmeboken av de aller nærmeste av naboene der vi huserte nede ved de varme Middelhavets strender. Men det skal ha vært på en litt bortgjemt plass at opphengingen av Mussolinogutten egentlig skjedde, men for alt det jeg vet, kan det jo fremdeles henge noen etterladenskaper på en gren ett stykke oppe i denne Judasbusken. Italienere er jo kjent for å ha god tid – og ta godt vare på gamle saker.
Men det hvite og grønnlakkerte iltoget – il Rapido – brakte oss tilsynelatende skadefrie frem til Terminien i Roma og til den dagens velforberedte formiddagsmøte oppe i Vatikanets fjerde etasje – vegg i vegg med Johannes Pauls lille helt private krypinn. Etterpå dro vi videre med Metropoletano – undergrunnsbanen – til Piazza di Spagna - Spansketrappen – og senere til Fontana di Tredi.
Etter flere konserteringer med norske korister ved Romas internasjonalt velkjente spiseplass, Cafe Greco, var det naturlig at vi avsluttet dagen på dette stedet med hvert vårt glass Limonade, rikelig med isbiter og etterpå ett skikkelig, høystettet glass med Gelato.
Rart å være tilbake til Ibsen, Bjørnson og Undsets stamkafè, med minner om mine besøk med norske kor og med sang av forlengst avdøde Wolfgang Amadeus Mozarts "Ave Verum Corpus" – der både snobbestedets direktør og kone – som tidligere korsangere i Roma – ble med på denne komposisjonen som norske korister og med en tidligere Lamonitter som dirigent.
Litt rart – sa vi til hverandre.
Det er ingen ting som er rart i Italia - bare du selv.
Forunderlig er det også at de rimeligste overnattingsstedene i Roma by har slike elendige jernmadrasser, om en finner på å skulle overnatte på ett eller annet noenlunde rimelige pensjonatet i utkanten av denne "Evige Staden".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar