Han var oppkallt etter en eller annen langt ute i farslekta.
- Vi fikk det vi ville ha, hadde faren svart, da han var blitt spurt om hva ba`n det ble.
Storesøstra var knappe fem år eldre - storligen stolt av bror sin og ekstra godlynt når hun fikk ha ungen
med på en promenadetur i sin egen dukkevogn.
De mest sjalue av de nærmeste fruentimmerne i familien, var barnløse og derfor ondskapsfullt kvikke nok, til å
bestemme seg for at de to ungenes hastige temperament, var arv fra farsiden: Byfolkforplantninger, med
jevnt over noe hektisk livsførsel og tildels ganske dårlige nerver.
Mora hadde derimot sin langt tryggere oppvekst fra et utkantstrøk, blant staute, fredelige småbønder -
en litt for lang dagsreise nord for byen.
Foreldreparet ble en god mor og far for jenta og gutten. De skapte et trygt hjem i leiegården, blant
mange andre arbeiderfamilier - mannfolkene i fast arbeid på fabrikken og kvinnene som hjemmegående husmødre -slik det var vanlig for de heldigste i de vanskelige tredveårene.
Guttens skolegang begynte ikke før det siste krigsåret, mens jentas start fant sted allerede på høstparten,
første året - like etter at tyskerne hadde invadert landet.
Som guttunger flest i denne tyskertida, ble han en hektisk gatesanker av sigarettstumper.
–Svineri-, brukte moren å si.
Farens tobakksforbruk ble i høyeste laget, selv om han - som de andre av mannfolkene i leiegården -
sørget for å tørke bladene på de selvdyrkede tobakksplantene, oppe under mønet på det høye og lange loftsrommet.
Skolegangen for ungene i folkeskolen måtte foregå ved forskjellige lokaler rundt om i byen, for soldater
hadde invadert den fem etasjers høye skolebygningen, som også ble et populært tilholdssted for ungene
i nabolaget, for de unge krigerne likte å ha unger rundt seg, når det bare ikke fantes offiserer i nærheten.
I sine mediterende stunder opp gjennom årene, valgte Thomas å kommentere for seg selv at forhåpentligvis
fant all uærlighet sin begynnelse allerede i disse smågutteårene, med nasking av naboenes godt tørkede
tobakksblar, eller tyske ungdomssoldaters sigaretter og "bong-bong". Han ble aldri refset for hva det egentlig
var – altså tyveri.
For ellers så fredelige folks natteinnbrudd i leiegårdenes matkjellere, ble på grunn av krigsårenes matmangel, heller ikke påpekt som noen så alt for alvorlige kjeltringsstreker – til det var matmangelen for stor hos de fleste.
Han erindret alltid siden, den oppstrammingen han fikk da han ble tatt for naskingen av småmyntene i
tantens kappelomme. Gråt og spetakkel - og siden med mistenksomme antydninger, straks ett eller annet
kunne være saknet.
Slike beskyldninger - og som det oftest viste seg ikke å være grunnlag for, gjorde også at han senere i
oppveksten valgte å skjule det meste av det han måtte få å stri med.
Som åtteåring var han blitt en sjarmerende, men utspekulert liten småløgner, samtidig som han trofast på
ukens hviledag fikk ros og stjerne i oppropsboka på søndagsskolen, selv om han i kameratflokken ikke var
sjeldnere med på kjeltringstrekene enn mange av de andre krabatene.
Frøken Berit – skolelærerinna - var modig nok, og lot foreldrene få en antydning om at noe burde gjøres, ved å notere "Nogenlunde" som karakterbokas oppførselskarakter allerede ved slutten av det andre skoleåret.
Han kunne da også vise til bedre resultat året etter, men fjerdeårets oppførsel var et alvorlig tilbakeslag. Foreldre-
bekymringene over dette Nogenlunde og med alle formaningene, ble til ingenlunde hjelp for villstyringen.
I ett hvert fall ikke i første omgang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar