Han innså selv at han alltid hadde vært en dyktig livsløgner, en kløpper i å kunne holde på
nødvendige hemmeligheter og velkamuflerte overdrivelser. De mennesker som han følte han ikke maktet
å overbevise med sine talegaver, fant han det fornuftigst å holde seg langt unna.
Han forsøkte å unnskylde sin konstante dårlige samvittighet med at det skrevne bibelordet om ikke å lyve, ikke hadde noen pasus om dette med at hvert eneste menneske hadde anledning til å kunne ta seg lov til å overdrive.
Den dårlige samvittigheten for alt og allting, ble en livstilstand som formet han til en lukket, funderende
og selvbebreidende person på den ene siden, mens hans andre jeg bar tydelige preg av et menneske med
et utadvent vesen - og med stor tro på seg selv.
På sine godt voksne dager tok han seg stadig oftere tid til å meditere over fortiden - han følte et behov for å kunne
plukke livsopplevelsene fra hverandre - noe som førte til både sorg og glede.
For han merket at han stadig oftere fikk større vanskeligheter med å få sårene til helt å skulle gro.
De første oppvekstårene, ble i en okkupasjonstid best mulig forsøkt formet til i et anspent og oppjaget
familieliv - til tider allikevel trygt nok - med godhet og omtanke fra kjærlige foreldre. Ved alle
funderingene senere i livet, fikk han aldri klarhet med seg selv, om hvorfra den påtrengende,
livs dominerende dårlige samvittigheten og alle selvbebreidelsene egentlig stammet fra, men han
kom fram til at det måtte være medbrakte, arvelige egenskaper, som hadde gjort han til den han var blitt:
En selvoppkonstruert person, gjort til et menneske han egentlig helst ikke ville
være – i ett hvert fall ikke når han følte at andre krevde det. Eller i ett hvert fall ønsket det.
Også de gode opplevelsene ble som regel inngående analysert og plukket grundig fra hverandre - før det som kunne være betraktelig brukendes - etterpå ble arkivert i kontoen over hendelser av litt mere positiv karakter, for eventuell benyttelse til hans egen fordel - om dette skulle bli aktuelt
Han erkjente med oppriktighet overfor seg selv, at meditasjoner over sitt noe komplisert liv - nå i hans
yngre alderdom - litt for lett kunne gi muligheter for feilaktige antydninger, med forglemmelser - gjerne ispedd litt fordelaktige, selvproduserte erindringer. Når dette passet han best.
De etterfølgende selvbebreidelsene etter slike mediterende stunder, ga da heller aldri rom og muligheter
for kvile i en anspent kropp.
Frimodig tilstedeværelse overfor medmennesker - ispedd humørfylt selvironi, men allikevel med både godt
skjulte bebreidelses og samvittighetspålagte kvaler, hadde gjort at han til tider var kommet seg sånn noenlunde
velberget gjennom livet.
Men også ved hjelp av flytende stimuli. Og piller i alle størrelser og fargenyanser.
At det måtte være en høyere makt - som etter hans senere abdisering fra jordoverflaten, kom til å ta på seg skylden for all djevelskapen han hadde vært igjennom, var han fullstendig overbevist om. Men så lenge han var i live, var han aldri modig nok til å spørre Vårherre om hvorfor han skulle være nødt til å måtte gjennomgå så uendelig mye av all elendigheten, før han omsider ville komme til å få overlate stafettpinnen til en eller annen utvalgt etterfølger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar