Alle veier fører til Rom.
Skribenten av denne litt pågående epistel, kjenner godt til denne sagnomsuste påstanden, men har etter noen års bilkjøring på italienske veier - og med lovlig norsk sertifikat, blitt klar over at alle disse lokale veistumper, alle vanlige riksveier med motorveistandard, samt svært mange autostradaer – altså slike høystandardiserte, svært langsiktige, flate og asfalterte strekninger, burde hatt bare takknemlige og avbalanserte førerkorteiere bak runde, italienske bilratt.
Men mange, svært mange, ja utrolig mange veifarende italienere, skulle overhodet ikke ha blitt Bilsakkyndigehonorert til en førerseteplass i en eller annen hurtiggående doningen, før de i ett hvert fall klart og tydelig kunne fremsi Ettusenogen – Ettusenogto – Ettusenogtre.
Etter denne skribentens ganske tolerante formening, burde ikke enhver av de som har fått "løyve" til å kunne sitte bak ett bilratt, ha fått beholde det i en så alt for lang periode der nede i Italien.
Etter denne norsktalende og lovlige bilkjørers egen kontrollregning, burde omlag nittisju prosent av alle bilførende italienere, ha fått tildelt en behagelig plass i sitt eget kjøretøys baksete og med et fargerikt pledd i grønt, hvitt og rødt over knærne – altså i sitt italienske hjemlands nasjonalfarger.
I dette langstrakte landet, skal det blant de alt for mange motorvognførende italienere også befinne seg lovlydige innehavere av disse små kortene - med ett som regel dårlig foto. Men ifølge onde tunger, hevdes det at hele nittisju prosent av gjengen ikke burde ha vært utstyrt med disse trykksakene - som vi i det siviliserte Norge kaller for sertifikat.
De fartsgale bilistene i sine Alfa Romeoer, Lamborghinier og Ferrarier, okkuperer ikke bare alle autostradaene som fører inn til Rom, men også veistrekninger der gamle mennesker sitter på grøftekanten og tilbyr salg av sine leirkrukker, fylt av ville og friske asparges.
Men å kjøre på bare en av alle de veiene som fører inn til Den Evige Staden – Roma – kan være ett mareritt for en Lamogutt, som på nittitallet fikk fartsbot for å ha kjørt litt over nitti kilometer i timen i bakkene fra Hell og oppover Gevingåsen.
Men skribenten av disse linjer og hans bunadsbroderende lille hustru fra Florø, bruker alltid tog de svært så korte milene det er for å komme seg inn til Roma fra vår lille landsby Montefranco. Storbyturen går alltid med Ferrovia – disse vakre hvite og grønne italienske togene – enten med de hurtiggående togene il rapido eller il treno regulare - de mer "vennligkjørende" og ofteststoppende lokaltogene.
Hyggelige medpassasjerer kan muligens synes at Maestroen til tider kan virke noe fjern i sin væremåte. Dette kan selvsagt skyldes disse ufordragelige språk-vanskelighetene, men det kan også ha med andre passageres redselsutbrudd, hver gang vi uten kupèlys passerer de mange kullsvarte tuneller, eller når vi møter motankomne fjerntog i spesiell stor fart.
Lamoguttens fjernhet under slike byreiser, kan også ha sin grunn i at han med halvt lukkede øyne føler trang til å forberede Romaturens kommende opplevelser, med Metropoletano – undergrunnen - oppover til Pavens og Vatikanets Peterskirke og senere til Piazza di Spagna – Spansketrappen, Fontana di Trevi og til Cafè Greco – Romas toppkjente Cafè og Rastaurante, som var treffstedet for både herrene Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Edvard Grieg og også det norske fruentimmeret Sigrid Undseth.
En annen naturlig besøksplass er selvsagt Collosseum, der hundrevis av elleville katter turnerer rundt om, på de nedlagte arenaene etter de gamle romerske Gladiatorene.
Det skal kugle til en trønder.
Det hvite og grønne iltoget – il Rapido – ankom Romas Termini på årets store høytidsdag, den Første Påskedag i det Herrens år totusenogto – og med Lamogutten fra LIlleby som fredelig passasjer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar