TERJE BREDE WANGBERG

La dolce vita – Det søte liv.

Vi her etter hvert oppfattet italieneren som utadvendt og livlig – det være seg både i tale og væremåte.

I Siestaen – mellom presise klokken tretten og til omtrentlig ved syttentiden, draes alle skoddene for de store butikkvinduene, for da nyter italieneren sin lunsj – sin Pranzo. Og hviler.

Da er italienerens livlighet forstummet for noen timer og når arbeidsdagen ved åttetiden er slutt, da forberedes ett nytt viktig måltid til klokken ni – Cena -  det helt nære familietreffet med to retter – gjerne pasta eller risotto, kanskje ministrone og som til alle måltider nyter de en god flaske vin – gjerne hjemmets utvalgte. Etter denne skribentens formening, er ikke kvaliteten så god, men den hører med i husholdningen.

Om denne hjemmets egenproduserte vin, kan være årsak til italienernes senkvelds utadvendte livlighet, det våger ikke denne fortellende norsk-italieneren å ha noen formening om. Muligheten er selvsagt tilstede, for italieneren bruker sjelden utfyllende isbiter i sine høye glass.

Alla tua salute – Til din ære –skål.

Denne følgende røverhistorien – om at vi uten forhåndsplanlegging av noen som helst mulighet for automobilforsikringssvindel, ble frastjålet noen av våre meste intime eiendeler: Sertifikat, Visakort, Mobiltelefon, Armbåndsur, Italienske ID-kort og en del Eurokontanter – alt forsvant med noe pianissimo lydkvaliteter fra vår lille blå Nissan Waltz – nyregistrert og importert til landet - til og med påskrudd Italienske bilskilt ved hjelp av eget norskfabrikkert skrujern.

Denne kjeltringmanøveren skjedde mens ekteparet fra Norvegia befant seg bare tretti meter unna, på stranden av innsjøen Lago di Bolzena – beliggende ganske nær landsbyen Capadimonte.

At denne skriblende persons egen viv, også hadde sine mest intime småting i sin egen lille kledelige veske blant de frarøvede eiendelene, var for jævlig – slik vi ordla oss i Lavein inne på Lilleby i gamle dager.

Som det svømmedyktige og badende ekteparet som vi nå engang var, var påpasselighetene svært minimale, i den sterke heten der nede på den herlige badestranden. Hva som foregikk av ulumskheter med vår Nissan "Waltz" modell – i skyggen og bare noen få 20 italienske metre meter unna, fikk være Vårherres ansvar – eller Pave Johannes Paul, han den andre i rekken.

Etter at vi arriverte til vårt hjem høyest oppe i den eldgamle landsbyen Montefranco, underskrev vi de aller nødvendigste papirer hos Politimester Bastian på hans rotete kontor vegg i vegg med den vakre kirken og anså saken for å være ute av verden, idet Røveren ganske sikkert hadde fått arkivert våre eiendeler i sitt eget hjem nærmest mulig åstedet.

Men slik endte ikke historien:

Fem lange uker etter at eventyret var blitt lagt frem for Politimesteren, opplevde de to frarøvede personer ett forsiktig bank på Klosterets Port.

Det var en fredelig lørdag aften – og det store uret ute på Piazzaen viste at klokken var så mange som klokken ti på kvelden. Utenfor den gamle, brunbeisede porten, befant det seg to uniformerte, velvokste, bevæpnede italienske Carabinieri`s.

Både iltre lausbikkjer og en skokk nysgjerrige naboer hadde funnet seg plasser på inngangstrappene ute på Piazzaen, da de bevæpnede og uniformerte polisene ble sluppet inn i Maestroen og hans bunadsyende hustru lille hjem.

Smilende, blide og fornøyde, la de to Carabinierene fra seg hver sin pistol, før de fikk våre underskrifter på det medbrakte dokumentet – som derved gjorde det mulig for politimesteren å videresende det underskrevne ark, til stedet der selveste Røveren hadde sitt hjemsted.

Det nærmet seg midnatta, Carabinierene hadde fått sine underskrifter, hengte på seg sine våpen og forlot takknemlig og blide vår lille bolig i en liten Fiat, samtidig som kirkeklokkene forkynte for gud og hver mann at klokka var blitt tolv på natta.

Den italienske Carabinieri er både pliktoppfyllende og hjertelig på sine vennskapelige lørdagskvelders underskriftsvisitter.

 

​