Hun hadde det vakreste navnet han kjente til, var mørk og langhåret med store, forskende blå øyne..
Hun het Nora.
Ett forskremt, ungt lite vesen, alltid beskjedent og tilbaketrukket gjemt borte i kroken
der det store, brunlakkerte pianoet sto - like ved prydpeisen inne i storstuen..
Han hadde lagt merke til henne gjennom glass døra inn til peisestuen - alene og tilsynelatende i dype
tanker -.
Han så henne aldri blant tøffel-subberne i meditasjonstoget bortover anstaltkorridorene.
Hun bare var der, men var aldri tilstede - som han med et lite smil kunne bemerke for seg selv, når han en
sjelden gang var i humør til det.
Han hadde fått øyekontakt med henne, da hun var på vei ned og han spaserte mest mulig anonymt, oppover og lengst inne ved trappeveggen.
- Spennende husvære -. Forunderlig frimodig klarte han å uttrykke seg, da de kom til å måtte passerte hverandre i den brede trappen noen ganske få minutter senere. - Ja - hun smilte forsiktig.
Hun var blitt borte for de alltid søkende blikkene hans, men han fant henne ikke, når han mest mulig skjult drev rundt i korridorene i en stadig mere oppjaget og anspent tilstand.
- Du ble lenge borte -
Han sto rett foran stolen hennes, der hun satt i kroken nede i det store oppholdsrommet.
-Ja, men nå er jeg her -.
Han våget ikke mere. Gikk skyndsomt fra henne, men var tilbake like etter og slo ubevisst og overraskende
noen toner for henne på pianoet like ved der hun satt.
Jeg heter Thomas, og ditt navn skal visst være Nora -
-Hva du vet -
Hun smilte - forsiktig, litt redd. Det lange, mørke håret gjorde henne blekere enn hun kanskje egentlig var.
Usikkerheten hennes gjorde at han våget å sette seg rett mot henne.
Hun nevnte at det måtte være fint å kunne spille.
Er musiker, men mest usikker -. Han forsøkte seg - klarte å smile.
Det er vel kanskje usikkerheten som gjør at vi er her begge to -.
Hun ble litt alvorligere - trakk seg litt inn i skallet og tilbake til ei sky ungjente med vakre, blå men litt redde
øyne.
De sa ikke mere – gikk bare hver til sitt.
Et godt stykke dem imellom, men med blikket mot hverandre - ble de en kort stund stående ute i korridoren.
To skakkjørte unge mennesker hadde mye de ønsket å fortelle hverandre. Men de våget ikke.
I tiden som fulgte kom de langsomt nærmere hverandre - de ga hverandre åpenhet, godhet og varme tanker om det de hadde å stri med.
Han hadde sett henne på vei ut hovedinngangen, fulgt etter henne og forordnet et tilfeldig treff på en
av stiene et stykke fra anstalten - en varm junikveld like før solnedgangen.
Ingen av dem ble overrasket.
- Jeg visste du ville komme, Thomas -
For første gang tok han den lille hånden hennes i sin.
De la turen på den brede stien langs den skogkledde åskanten - var alene om stillheten og fuglesangen,
Begge var tause, men med oppriktige tanker og følelser for hverandre.
Med inderlig kjærlighet ga de seg helt til hverandre, på en blomstereng av hvite, gule og blå vårblomster
- til skamfulle blikk, og dempet brus fra noen rake, høyvokste trær, ikledd ett mangfold av nyutsprungne, løvtynne og lysegrønne vårkåper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar