Småfolk i Drømmeland

Småfolk i Drømmeland
Æ har skrevve ei ny bok! Klikk på bildet å læs mer om den

torsdag 29. september 2016

Boken "THOMAS" Roman - kap.10

​TERJE BREDE WANGBERG​

 

Mangfoldet i funderingene rundt henrettelsen, viste seg å trenge tid for å bli omgjort til faktiske bebreidelser, før de senere kom til å bli lagret blant alt det andre av fortidens djevelskap. Thomas straffet seg selv på så mange slags vis - hadde faktisk glede av å påføre seg selv smerter – noen egenproduserte selvpiningsritualer, før han etter litt tid fant ut at det kanskje kunne være fornuftig å sende en og annen anmodningen opp til Vårherre, der han prøvde seg på om det kunne være muligheter for tilgivelse – i ett hvert fall for en del av det aller syndigste som han hadde forårsaket i oppveksten.

 

Han mente å kunne høre svak musikk mens han lå neddopet i ytterkanten av ei blomstereng, der noen bjørketrær hadde vokst seg skyhøye nesten helt nede i fjæresteinene.

Det var tidlig på en lørdagskveld ut på sensommeren, da han var blitt liggende himmelskuende på rygg i det høye gresset. Til noe stadig økende tilførsel av antall piller, kom han etter hvert inn i en tilstand som ikke kunne mestres uten hjelp fra ett eller annet medmenneske.

 

Han spurte aldri om hvem det var som hadde funnet kadaveret.

 

-Nå var du nære på, unge mann -.

-Vi skal holde øye med deg
Sprøyten er for at du skal få sove
Bare gråt - det hjelper -.


 Så,
så-
 vi er her

 reimen er for at du ikke skal falle ut

 av sengen, unge mann -

 Så, så

 du slipper besøk

 når du så absolutt ikke vil ha det

 bare gråt -

 Det store glassvinduet på veggen er for at vi skal passe bedre på deg -

 

Marsjerende, spekulerende individer langs de lange sykehuskorridorene, var ett lydløst tog - en anonym masse fortvilte mennesker, som med den endeløse subbingen ikke var annet enn en skokk av oppspilte og mest mulig anonyme menneskeskjebner - de fleste neddopet med ett eller annet, for å kunne makte å få dempet uroen og alle tankene om hvorfor de egentlig var kommet til denne verden – for senere å havne oppe på denne anstalten.

Det var et stille tog - med alt for tidlig livstrett ungdom som medpassasjerer og til folk langt oppe i alderdommen, som kanskje omsider hadde innsett at også de trengte hjelp med å få rettet ut skinnegangen, etter en alt for strevsom, livslang og kronglete reise.

 

- Idag har jeg det forferdelig, må beklageligvis be om flere piller. Legen er ille, skjønner ingen verdens ting – jeg sover nesten ikke. Alt er et helvete -.

 

- Hun på naborommet fikk fred med seg selv, fant henne nede i kjellergangen med det tomme pilleglasset i neven. Var jo en i forrige uke også - med barberblad -.

Thomas var forvirret – trengte noen å meddele seg til.

 

-Så, så unge mann - ta det med ro. - Nå subber vi oss til sengs. Skal se på at du tar nattmedesinen din - Ingen protester takk – I morgen har du en tidligtime hos denne studerende unggutten å se frem til -.

 

-Værsågod og sitt, unge mann -
Jeg er her for å hjelpe deg – er ferdig med første året nå
du må åpne deg mer -
har du ingen ting å fortelle meg -
så, så

alt skal bli bedre
så, så

Livet er ikke alltid så greit å mestre i din alder.

Ingen selvbebreidelser, nå - Vi får ta oss en ny koseprat om noen dager igjen -.

 

-Er du heldig kan du også få noen ord med den andre studerende "etterforskeren". Vi skifter litt på oppdragene.

Ha det -.

 

 

​Forts.​
 

 

 

 

 

 


​ 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar