Etter et par ukers sengeopphold på denne ettertraktede anstalten, fikk han for seg at her hadde han ikke noe å gjøre.
Han ønsket ikke å utlevere seg i det uendelige for noen bejaende, nikkende, hvitkledde personer, krøp enda mere inn i seg selv når spørsmålene ble for nærgående og ble en lukket pasient som hadde størst utbytte alene med
seg selv på Det Hemmelige Rommet.
Han skaffet foreldrene enda større problemer, da han plutselig dukket opp hjemme etter uanmeldt å ha
forlatt klinikken. Faren tok den nødvendige kontakten og alle hans beklagelser ga forståelse for forholdet.
Det tok lang tid før han lot seg overtale til å komme seg ut i friluft. I begynnelsen ble det som før - på sen
kveldstid, eller på den tiden av døgnet når folk som regel holdt seg under dyna.
Det som hadde hendt av usømmeligheter i denne forretningen, var blitt til et stilltiende, avsluttet forhold – uten alt for åpenlyse bebreidelser fra verken mor eller far.
Den eneste gangen faren kommenterte uredelighetene, var da han tok seg lov til å bemerke at - Dette har du ikke lært hjemme –. Uttalelsen viste seg å skulle bli til en reaksjon som skapte både skamfulle og bebreidende ettertanker senere i livet hos en forlengst skakkjørt, forvokst guttunge.
Han merket at han stadig oftere kunne bli redd sine egne ondsinnede tanker og straffefabuleringer over kjøpmannen i barndommens gate, særlig nå etter at de hadde flyttet derfra og til en annen plass inne på Østbyen - som tyskerne under krigen hadde stengt av, etter å ha montert store kanoner på det øverste platået.
Men han følte seg allikevel tryggere på det nye bostedet, der han følte seg mere sikker på hverken å skulle råke på den pågående kjøpmannsgrisen, eller nysgjerrige barndomskompiser som hadde hørt om alt som hadde skjedd ute i midtbyen.
Pianist-Jenny innfant seg ganske uventet i visittiden oppe på anstalten, med sine bekymringer for kollegaens videre arbeid "med dine pianistiske ferdigheter" slik hun uttalte seg.
Den tidligere kanontoppen et stykke ovenfor huset, var omgjort til friområde og park, etter å ha blitt ryddet for piggtråd og andre tyske etterladenskaper og utplanert med stier og smale småveier, i skoghellingene oppover mot utsiktsplassen lengst oppe.
Men her fantes enda betongfundamentene etter flere kanoner - nedfelt og godt skjult i landskapet, men omringet av meterhøye, skyttergraver - som var avskyelige og livsfarlige lekeplasser for alle ungene i nabolaget.
Den nordvendte høye og stupbratte fjellveggen var blitt til en populær plass, ett sted med flott utsikt over hele byen, fjorden, havna, åsene rundt selve byen og utover til de flotte fjellformasjonene ute på Fosenlandet.
Straks okkupantene etter fem års opphold omsider hadde dratt sydover, hadde lokalbefolkningen fremsatt krav overfor kommunale myndigheter om at det straks måtte bli satt opp et solid gjerde helt øverst på fjellveggen mot fjorden, noe som viste seg å skulle ta tid.
Fra kjøkkenvinduet på det trygge familiehuset kunne han se om det var folk oppe på toppen og var det tomt, hendte det han tok seg en rusletur oppover i småskauen.
En lørdags ettermiddag hadde han funnet seg en bortgjemt kvileplass i en bakkehelling, ved den ene kanonstillingen ett stykke bortenfor den stupbratte bergveggen.
Han hadde ikke merket at det var noen på vei oppover stien og ble både skremt og forbannet da den forhatte
kramkaren, smilende og innbydende våget å ta kontakt, etter å ha slått seg ned i gresset like bortenfor.
- I dag er det fint i skogen, og likandes vær for utskeielser -
Thomas kunne senere huske at han var blitt uvel - ble kald og varm om hverandre, skalv i hele kroppen -
var ute av kontroll med seg selv og fikk oppriktige ønsker og en voksende trang om der og da, å kunne fått
oppleve at Djevelen selv kunne ha gitt krabaten den straffen han fortjente.
Thomas avsto fra å kommentere mannens forsøk på nærmere kontakt. I den angsttilstanden han igjen var kommet i, fant han det best å komme seg bort med det samme. Han kom seg på beina og fulgte stien oppover mot bratthenget, men merket snart at han baketter på stien ble fulgt av den innsmigrende fyren.
Thomas var godt kjent i terrenget og var klar over de små sprangene han trengte å ta, for å unngå de djupe og bratte betongfundamentene rundt den største kanonstillingen og håpet på at den ukjente grabukken i farta kom til å havne nede i en eller annen av de djupe skyttergravene.
Gamle planer - og stadig økende hevntanker om å kunne få fullbyrde en eller flere djevelske straffemetoder overfor fyren, var slett ikke fremmed for bøddelen Thomas, der han snublet seg fram langs den kronglete stien gjennom ett tett og høyvokst buskas, der noen råtne og nedsunkne trefjøler var eneste forvarsel til den lange og stupbratte bergveggen – som endte nede i fjæresteinene ved fjorden – der også søppeldyngene hans Rottenikken lå.
I senere besøk inne på Det Hemmelige Rommet erkjente Thomas, at ett bedre rettersted for synderen Olaus Kremmer kunne han ikke ha klart å finne.
For fyren kunne umulig ha hatt noen fryktens tanker for at han var utsatt for noen personlig fare, der han fylt av sine sedvanlige syndige tanker var i ferd med å bli ført bortover til ett av bøddelen Thomas sine minst planlagte, men høyst ettertraktede rettersteder.
Da Thomas tilfeldigvis kom til å snu seg, så han bare bakbeina på ondskapen sjøl, idet han til noen heslig kauk for ut fra toppen av bergveggen og rett ut i stupet.
Thomas forlot skafottet – mer og mindre i villelse, men allikevel med forhatte tanker og fullstendig blottet for medlidende følelser. Straffen fra hans side var fullført.
Ett par dager senere kunne folk lese i Adresseavisen at en Korsvikavandrende eldre herremann, hadde funnet en livløs og ille tilredt mannsperson i en søppeldynge rett under bergveggen opp mot Hammeren - ved siden av arbeidsbrakka til den ufyselige og beryktede søppeloppsynsmannen Rottenikken.
Saken var satt under etterforskning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar