Hun bar på en alt for stor koffert og trengte hjelp bortover til bilen på parkeringsplassen.
Betaling for tjenesten – var en selvfølge.
Det unge fruentimmeret mente at hun også trengte hjelp med koffertinnbæringen på den andre siden av byen - utover mot flyplassen. Thomas fikk fortalt henne at det tilfeldigvis var nok av ledig tid for assistanse av en drittlei, pænglaus og musikkstuderende trondhjemsgut.
Hun het Dordi.
Var pratsom og nysgjerrig.
Søt - Thomas fant glede i det han fikk lov til å besiktige.
Vel fremme, måtte han skrive navnet sitt i notisboken hennes.
Med store bokstaver. Hun ville aldri glemme musikeren som hjalp henne i nøden. Hun var en del år eldre enn Thomas – var både barnløs og manneløs.
-Enda, ja - som hun sa med en latter,
Hun var meddelsom – var fra et pengesterkt barndomshjem og meddelte at hun vanligvis ikke hadde hverken behov eller trang for annen utfoldelse, enn bare å kikke innom farens kontor, om hun følte for det.
Kofferten vel anbrakt oppe i det storslagne husværet, gjorde sitt til at pjolterglasset fant sin plass på bordet og etter det andre og også det tredje, ble Thomas etter hvert modig nok til å få utlevert ett og annet - både om hans musikerbravader og litt også fra hans tragiske livsopplevelser i unge dager.
Dordis inderlige intensitet skapte trygghet dem imellom utover senkvelden.
Gangturen hjemover ble lang for Thomas, men finværet og den friske vinterlufta var også litt av årsaken,
til at han bare var i godlaget, da han litt slengen i draga en gang ut på tidlignatta, kom seg i sengbenken oppe i kvistrommet.
Med ett ekstra vakkert, nytt damebilde vel forvart nede i den ganske tomme lommeboka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar