De siste dagene av førjulstiden, sørget han for å gjøre husvertinnen kjent med at han
hadde valgt å holde seg i hovedstaden også under juledagene. Ved hjelp av løgnaktive påskudd, ga han
henne sin forståelse for å være buden bort på julekvelden til noen godt kjente fra
arbeidsplassen. Det samme gjorde han også for å kunne slippe pågående vertinneinnvitasjoner
til julefeiringen generelt.
Hvor han egentlig ville komme til å tilbringe denne langhelgcn ante han ikke.
Hjemmefra kom det noen kroner, som kom godt med. Selv unngikk han gavebutikker, redd for glade
ansikter med forventingsfulle rop fra unger på gaveinnkjøp, sammen med mer og mindre blakke foreldre -
etter hvert som tradisjonelle julebanklån sikkert hadde tatt sin slutt og nyårets aller første nedbetaling var like om hjørnet.
Slumsøstrene og de mange gode Frelsesarmèfolkene ved julegrana borte på Universitetsplassen,
inviterte både aventuelle ensomme og alle uteliggere til feiring av julekvelden borte i Tempelet.
Slapsete snøføre i bygatene på Lillejulaftens-kvelden holdt folk innendørs, men Thomas vandret
gatelangs uten noe mål eller annen hensikt enn for å få kvelden til å gå. Inne på rommet i bakgården, orket han ikke å oppholde seg, for surkålduften i trappeoppgangen på dagen før selve kvelden, virket urimelig brysom slik hans egen situasjonen var.
Han kom seg inn på en av ølkneipene i midtbyen og fant seg ett bord sammen med ett voksent par – begge godt på rusken, men hjertelige og goddemte i sine mangfoldige formeninger om det som julefeiringen egentlig var til for.
-Hu derre mora hans Jesus – hu Maria - må sannelig ha vorre litt av ei jente, gitt – bare løgn og bedrag heile dritten. Hun skulle heller ha innrømmet overfor folk at hun hadde vært ute på landsbyen og hatt seg med ett annet mannfolk enn denne fyren hun var forlovva med. Hun skulle ha navngitt fremmedkaren – istedet for å kalt krabaten for Den Hellige Ånd. Han Josef måtte sannelig ha hatt mange tømmermenn etter bekjennelsen om det som egentlig måtte ha vært rene voldtekten av Jomfrua.
-Dere mannfolk kjenner dere igjen i alt – slutt med drittpreiket, la morrakvelden feires til minne om at det mest sannsynlig ble født en guttunge i et uthus nede i jødeland for ett par tusen år siden -.
-No skal du hjem til di eiga krybbe, gutten min – festen er slutt -. Fruentimmeret var bestemt.
Thomas var søkkblaut da han ut på natta kom seg oppover den bratte tappen til loftsrommer og i seng.
Ingen i huset hadde merket den sene julenattens hjemkomst, for det var ikke før ved vanlig julefrokosttid at han våknet av hardhendt banking på loftsdøra.
Gamlemor inviterte til måltid, men i vanlig morrasørske ropte han fra sengen at han trengte mere søvn - løy seg til at han måtte komme seg til dette forbannede skiftarbeidet, selv om det var i den tiden på ettermiddagen da folk vanligvis søkte til julemessen med unger og besteforeldre.
Litt senre kom han seg i klærne – tok på seg en tykkere ytterjakke og regnet med at julekvelden skulle tilbringes utendørs. I folkevrimmelen av barn og voksne, lot han seg føre inn i Domkirken – mest for å ha en plass å oppholde seg på i den timen barnegudstjenesten varte.
Det hele ble stemningsfullt og vakte gode minner fra hans egen barnetid - fra maken til julegudstjeneste
i den store steinkirken like ved der han vokste opp - med guttekorsang og orgelspill, sammen med faren og
søstrene, mens mora var hjemme for å forberede surkålen til julemiddagen.
Tenningen av juletreet skjedde alltid først ved hjemkomsten fra kirken.
Domkirkens menighetssang med de kjente julesalmene gjorde Thomas rørt til tårer . han måtte skjule seg og kom seg ut av kirkerommet midt under høytidssalmen. Gråtende la han turen oppover den nesten folketomme hovedgaten, der han etter hvert fikk roet seg.
Men så var det blitt noen snøfnugg i luften – hvit julesnø, som ikke akkurat la noen demper på følelsene.
Kirkeklokkene ringte julen inn over hele byen klokken fem og på den tiden ble trafikken stor i bygatene – av folk som skulle hjem for å starte julefeiringen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar