Okkupantene forsvant, og etter som tiden gikk ble også alle innhegningene og piggtrådgjerdene fjernet
fra tyske barakker og lagerrom. Tyske etterladenskaper ble stjålet av ellers så gode nordmenn -
unger inkludert og mange oppfordret av sine fedre.
Men ikke Thomas. Han var med å stjal for egen regning - ubrukelige felttelefoner, soldathjelmer og
esker fulle av livsfarlige, ubrukte signalraketter. Gjemte det, solgte det senere for noen kroner, eller ga
bort ting, hvis noen hadde interesse av tjuvgodset. Kjeltringstrekene opphørte etter hvert som de norske
myndigheter fikk eierkontroll på det som lå igjen etter gjestene.
Utad var han blitt en snobb i klesveien. Rett fra kommodeskuffa - brukte nabokjærringene å si i
ondskapsfulle øyeblikk. Mora var stolt, men var skikkelig bekymret for at han aldri hadde noe å berette.
- Du kan aldri fortelle hva du er med på - alt skal være så skjult - .
Pengebingen var ikke større enn hos andre slitere i arbeiderstrøkene, men de led ingen nød i matveien. Lukta av sildsuppa fylte gjerne trappoppgangene ved kaillans hjemkomst fra arbeidet ved firetiden på ettermiddagen. For i den tida var kjærringene hjemmeværende mødre og med hovedansvaret for hus, unger og klesstell.
Thomas ble tidlig i oppveksten klar over at moren og faren var av den formening, at så lenge han hadde
mat og klær var behovet dekket. Han skjønte at det ikke var så flusst med penger og merket seg med
tiltagende sjalusi, at barneforestillingene med`n Happalong Cassidy borte på Rosendal Kino på søndagsettermiddagene, ble umuliggjort under foreldrenes middagshvile – uten deres hjelp med noen ører til kinobilletten.
Dessuten var det synd å gå på kino.
For i det hele tatt å kunne få slå følge med de andre guttene på søndagenes kinobesøk, tok han til å bruke
ukedagene til å naske mynter nok til formålet - etter at han først i flere dager hadde begynt med å
se foreldrene tryglende inn i øynene under middagsmåltidene og likedan når han en times tid før fireforestillingen på Rosendal vandret med en martyrs skrittgang nede på gårdsplassen - i håp om å bli sett av en forståelsesfull moder eller fader fra et vindu i fjerde etasjen og derved med håp om at hans sørgelige og utilslørte ansiktsuttrykk, forkynte behovet for noen ører til et kinobesøk.
Han ba dem aldri om noe - det samme kunne det være. Han skulle klare det selv. Enten ved hjelp av naskingen, eller som resultat etter et skamfullt besøk hos kjøpmannen borte i gaten.
Men disse viserguttebesøkene skjedde sjeldnere - han skydde helst krambua etter det som hadde hent - om bare ikke pengemangelen var ekstra prekær.
Gatemusikantene med sine trekkspill, munnspill og gitarer var populære innslag blant folk, med sine
"midt på dagen konserteringer" i bakgårdene. Husmødrene var tilhørere fra vindusplassene oppover i
leiegårdene og kastet ned noen ører innpakket i en papirbit - om det fantes noen småmynter til overs.
Moren tydde til tårene da hun oppdaget at Thomas ikke alltid leverte pengene han brukte å få for å gi til
gatemusikantene nede i bakgården.
-En gang kommer også du til å få straff – Han følger nemlig med -
Styggedommen og straffen rammet han hardest, da han oppe i en leiegård ble tatt i nakken av en eldre
kar og kjeppjaget nedover hustrappen fra tredje etasjen. - Å stjele denne halvspiste ispinnen fra tallerkenen
ute på gangen, det får så være - men å utføre denne simple handlingen mens du går rundt med Menighets-
bladet for kirken, det håper jeg du blir straffet for, når du en eller annen gang i voksen alder banker på
inngangsdøra hos Vårherre. Fortsetter du slik, kommer du nemlig ikke inn, din drittunge -.
Moren hadde fortalt at han var oppkalt etter disippelen Thomas - en av de tolv og som Jesus betegnet
som tvileren i flokken. Når han fabulerte inne i "Det hemmelige rommet", var han stadig begynt å tvile på om det var noen Skaper som sto bak denne "fabrikasjonen" ni måneder før han skulle bli født. Han tvilte på at det var noen Gud og om det var en Jesus som hadde kjennskap til alt det gale som han alltid gjorde.
Han gråt for den minste ting, både hjemme og på skolen. Frøken var vennligheten selv og søkte råd hos foreldrene for hva hun kunne gjøre for guttungen…
-Han er en snill guttunge, men lukker seg oftest inne i seg selv og har aldri noe å fortelle. Han gjemmer seg – holder avstand til de andre ungene i klassen og lever liksom i sin egen verden. Men det hender også han kjekker seg med å lage rabalder i klassen, dirigerer hele klassen i sangtimene og spiller teater – alltid bare med seg selv i en eller annen uplanlagt hovedrolle. - Han er en kjekkas - men lukker seg også ofte inne i seg selv og har aldri noe å fortelle om hva han driver med på kveldene – verken om guttekorsangen eller pianospillingen -.
Frøken Berit var glad for at han var på go`fot med venninda Pianist-Jenny når skoledagen omsider var over.
De bodde i samme leiegården og vennskapet de to pianistene imellom måtte alltid skje i det skjulte.
For skolekameratenes morsomheter - med antydninger om kjæresteforhold, viste seg å bli til ufordrageligheter for Thomas. Det samme ble også en del høylydt harselering om samme saken, blant guttegjengen i hytta borte på potetåkeren tilhørende den for lengst nedlagte Borgengården.
Men den veslevoksne og pågående Jenny tok ikke ertingen så tungt, for hun sørget for at det ikke ble aktuelt med noe slinger i valsen - hverken når det gjaldt øvelsene hjemme eller oppmøtene til pianoundervisningen.
Det gikk noe sent med at den kroppsmessige veksten viste utslag på dette centimetermålet som foreldrene hadde tegnet inn, på den heslige grønne panelveggen i kroken inne på soverommet.
Resultatene av målingene ble stillferdig kommentert moderen og faderen imellom når de trodde han en sjelden gang var utenfor hørevidde:
–Når kroppslengden øker, får vi håpe at barnsligheita minsker etter hvert –, hadde skoledoktor Odd Smith antydet overfor foreldrene med ett beroligende smil.
Thomas fikk nye funderinger å slite med og "Det Hemmelige Rommet" fikk stadig oftere besøk av en gråtende guttunge, når han trengte å være alene med sine vanskeligheter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar