5.
"Grønn var min barndoms dal" var navnet på filmen oppe på Rosendal kino, men fargene inne i Ladal`n hadde også sine nyanser, men som av og til gikk over til å være helsvarte.
En kjøpmann i strøket drev med handel av både kolonial, kortevarer, ukeblar, aviser og mengder med godterier. Den delen av krambua som handlet med matvarer, trengte visergutter etter at skoledagene var over. Noen avtalte lønnsutbetalinger var det ikke og det var heller ikke nødvendig med noe skattekort for guttene – de ble gjerne honorert med godterier og noen småpenger. Terjes utkomme kunne gjerne være en og annen ettertraktet tom og hvite melsekken, noe som moderen svært gjerne sydde om til brukbare laken.
Kremmeren valgte ut sine "viserter" blant mange gutter i strøket – de aller største og sterkeste fikk anledning til å bruke den populære sykkelen med butikkskilt under stangen og ei stor flettakurv foran på styret. Minstegutan brukte ett lett lite ryggstativ, når varene skulle bringes ut ikke for langt unna.
Viserguttjenestene foregikk som oftest etter at butikken hadde stengt for dagen og når selve pakkingen var utført av sjefen sjøl inne på det dystre lageret, ett bakrom uten ett eneste vindu.
Første tidligkvelden at Torgeir ble befølt nede i skrittet ble mer til hans overraskelse enn bare til redsel. Den innsmigrende butikkeieren var ganske kortvarig i sine intime opplegg, men var også svært gavmild når det gjaldt godterier fra disken ute i krambua. Bare noen få kveldsstunder senere, fikk Terje med seg hjem ett par tomme hvite melsekker, samtidig som han ved den samtidige gaveutleveringen av mange sjokolader, ble pålagt å være taus om det som foregikk inne på bakrommet.
Guttene holdt kjeft – også seg imellom, men både Stein, Egil, Tore, Gido, Bjørn og Terje hadde hver for seg en liten anelse om hva som foregikk med dem alle, de gangene de hadde oppdrag som vareutbringere på kveldstid.
Den oppvoksende slekt ga ikke de foresatte så alt for mange opplysninger i de dager.
Helge, Knut Sverre, Erik, Terje og alle de andre sangerbrødrene, hadde stor glede av å bli tatt opp som korgutter borte i kirka. Dirigent Ivar var en kjernekar, som var meget krevende – ikke bare når det gjeldt det rent sanglige, men også for disiplin og vennskapet guttene imellom.
Det var hele tre korprøver hver uke: Den første på mandagenes etter-middager, neste var samsanger med mannsstemmene på onsdagskveldene og den siste for uken ble holdt på fredagene.
Øvelsene kunne bli holdt både oppe på galleriet og nede i Johanneskapellet og det var sjeldent andre i kirkerommet mens øvelsene fant sted – dirigenten likte ikke å bli forstyrret.
Den eneste som tillot seg å ta sine spaserturer rundt om inne i kirken, var Kirketjeneren – en rund og snakkesalig liten gubbe, som alltid brukte ei svart alpelue på det ellers så skallete hodet.
Han var en bisk krabat, som kunne være vennligheten selv, om dette bare passet inn i hans selvbilde som en salighetens engel i dette gudshuset, selv om han av menighetsfolk ble ansett som litt av en pussig jålebokk. Blant guttene i koret ble han regnet som en avskyelig og innpåsliten krabat, som ingen ville ha noe med å gjøre.
Han innåndet seg selv blant de av korguttene som det var lettest å få kontakt med. Etter en korprøve klarte han å få huket tak i Terje på en underfundig måte - og uten at de siste sangerne la merke til noe som helst før de forlot kirken, klarte han å få gutten med seg til dette lille rommet sitt øverst i kirketårnet. Da han i ledige stunder drev med litt portrettmaling, fristet han Terje med å male han og at kunstverket ville være en gave straks det var ferdig.
Der oppe i tårnrommet, foretok kirkens mann usedeligheter som ikke sømmet seg en kirkens tjener.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar