Ett av de store hendelsene blant jenter og gutter inne på Nerlamon, skulle bli storbrannen i den store firemannsvillaen oppe på toppen av Grønlia.
Dette var på seine kvelden og Gido og Terje fant seg en storslagen utsiktsplass ute på altanen i Tolva. Flammene sto høyt til himmels, da brannen var på sitt aller værste og guttene kunne godt se alt folket som strømmet til brannstedet oppe i Jarlsborgveien. Oppbudet av alle brannbilene, sykebilene og politiets kjøretøyer var stort og alt virket uhyggelig, med tanke på at det store huset hadde fire leieboere med smått og stort. Det tok lang tid utover natta før brannfolkene hadde det hele under kontroll.
Dagen etter var det storoppslag i Adresseavisen der det sto rosende omtale og stort bilde av den unge Strandveigutten Bernt Hermandstad, som i siste liten hadde berget ut to unger fra flammenes rov. Han ble senere hedret med Carnegies Heltefond og fikk rosende omtaler med medalje og stor heder.
Brannutrykningene rundt om på Lade og Lademoen var mange i de tider og da særlig litt utpå vårparten når gresset var tørt og lettfattelig. Det skjedde svært ofte at unger tente på langs veikantene, før de trykket på de røde brannvarslene og etterpå stakk av fra åstedet i vill fart, mens de observerte de ulende brannbilene - med brannsjefen i en flott hjelm og i egen super bil, på vei mot gressbrannene sammen med politiet i Svart Marja på slep.
Akkurat dette med at selve gressbrannene var både en farlig og opplevelsesrik sak, forsto jo også ungene, men det som ble en likeså stor begivenhet, var opplevelsen av å kunne få knuse glasset på brannvarslene og etterpå trykke inn den røde knappen, for tilslutt å vente noen sekunder - før de til stor tilfredsstillelse og glede fikk høre brannsirenene i det fjerne.
De store jordene egnet seg utmerket til gressbranner, litt før Ladebøndene hadde gjort seg ferdige med våronna, men de to sinnsykehusene Østmarka og Rotvoll lå like i nærheten og skapte alltid uhygge – også for Gido og Terje. Og det dess nærmere de kom de to asylenes høye nettinggjerder, særlig når de stakkars pasientene under streng bevoktning og med rop, kauk og hyl var ute på sine fastlagte lufteturer bak de høye plankegjerdene.
På grunn av dette søkte brannstifterne innover langs Labekkens bredder, forbi Smelteverket og enda lengre innover den ubebodde dalen der de hadde skibakken Stuaveggen på vinters tid. For her var gresset like tørt "før aille".
Ekstra spennende var det å dra innover til Flykirkegården på nordsiden av Smelteverket, der det var samlet haugevis med nedstyrtede krigsfly som skulle smeltes om borte på verket. De største av gjengen hadde hjemmefra rappet med seg fedrenes beholdninger av hammere, skrujern og brekkjern. Derved kunne de sørge for å få med seg metalldeler fra flyvrakene og som de etterpå solgte til høye kilospriser hos bromlageret til Mortensholm og Reppe, eller til`n Alfred Nordtvedt i samme bransjen, nede på Svartlamon.
Gido og Terje holdt seg til å sanke inn tomflasker - som de solgte på samme plassen nede på Nyhavna, om bare ikke byoriginalen Flirop Med Sekken hadde vært på en av sine daglige samleturer før dem.
Lillemann Med Sekken var en annen original, men han var bare ute på en av sine mange rusleturer fra Trikken og ett stykke innover Ladeveien, før han brått snudde og kom seg innom melkebutikken hennes Berntsen for å få seg en gratis spisspose med kjekksbrått. –Han hadde alltid kjekksbrått i barta`n- brukte Gido å si.
Utferdstrangen var stor for de to kompisene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar