27.
Det ble en del skriverier i den tosiders lokalavisen etter fallskjermspranget - på førstesiden sto det med store typer:
"Munk fra Det Høye" og med bilde av Broder Fabio utenfor Pølsebua, med en flaske Ketschup og Sennep i hver hånd. Likedan var han avbildet nede i kjøkkenhagen og med Katedralen i bakgrunnen.
Broder Luigi foreslo for Fabio at han samtidig burde ha latt seg fotografere i farta nedover tårngelendret,
men fikk ett solid tilbakesvar om at "nok fikk være nok".
I ett hvert fall foreløpig.
Maestro hadde også fått sin egen Signora med i Katedralens kor og han lot også Fabio og Luigi bli med som
korister. Selv om alderen var for høy skulle Fabio delta som tenorsanger og Luigi som bass.
Særlig de treogtjue damesangerne syntes det var hyggelig at de to ble med.
- Festlige typer - mente de kvinnelige røstene.
Det noenlunde samme antallet av karfolk var litt mere skeptiske, men torde som ellers ikke å motsi Maestros bestemmelser. De aller fleste sangerne mente at han var alt for egenrådig og dominerende under korprøvene. Når han ble sinna, fektet han med armene og hadde et ordforråd på sitt fremmede språk som selvfølgelig ingen italiensk borger begrep noe som helst av.
Men sangerne forsto når det var noe han mislikte.
Gestikuleringen med armene påsto han å ha lært av italienerne selv, mens han av blavåttlandets lærdommer brukte to bestemte fremmedord så ofte, at de etter sangernes begreper måtte være av største nødvendighet i det norske og daglige vokabular:
Både hold kjæft, toillkailla og toillkjærringa.
Den ukentlige fredagsøvelsen oppe på orgelgalleriet, samlet de fleste etter hvert til presise oppmøter, men
som Maestro måtte forstå, så var den italienske presisjon høyst vanlig med ti minutters forsinkede
frammøter.
Mere presist lot det seg ikke gjøre, enn at til og med Høymessens Inngangsprosesjon klokken elleve, ikke kom i siget før omlag ti minutter etter opprinnelig avgang!
Fabio fikk stor glede av korsangen, selv om det for hans del ble så som så med diksjonen - tannløs som han var.
Maestro kom fram til at korklangen ikke ble dårligere etter at Fabio – i stedet for å synge, fikk
overlatt ansvaret for notearkivet. Derved trengte han ikke å være tilstede på alle korprøvene og kunne heller ta eneansvaret for pølsebua de gangene Luigi stilte til korprøve.
Fabio følte med sorg at alderen begynte å tynge og det ble sjeldnere at han la i vei nedover trappegelendret for den nødvendige dobøttetømmingen.
Så pr-kåt som han nå engang var, kunne han ikke motstå fristelsen da en skribent fra den lille
lokalavisen ba om et intervju i forbindelse med "Munken Fabio`s liv og levned"….
Landsbyens eneste Journalist hadde møtt opp utenfor Katedralen, allerede før Fabio var kommet seg ut
av senga oppe i Tårnrommet. Han fikk øye på krabaten, da han tidligere enn vanlig på morran, åpnet den
lille gluggen helt oppe ved kirkespiret og ropte ned at han var i farta om noen få minutter.
Den samme skribenten som også hadde forfattet om de etter hvert så beryktede fallskjermutskeielsene,
måtte i ettertid innrømme, at da han ovenfra ble meddelt at Fabio var i farta, så var skribenten blitt redd for at
Munken ved en eller annens velvillige hjelp skulle komme luftveien nedover fra det høye, for Gelender-virituosens utsvevende virksomhet, hadde han fått kjennskap til først i løpet av intervjuet oppe i Tårnrommet.
Avismnnen ble forklart gangen i det hele – eller rettere sagt nedfarten.
Han ble gjort oppmerksom på den medbringende dobøtta og muligheten for at den kunne finne på å ta seg en alenetur et eller annet sted på vei nedover den smalsporede rutsjebanen.
Derfor fant fotografen fram til den beste oversiktsplassen, før han ble gjort oppmerksom på at han selv måtte ta på seg ansvaret for at galleridøren ved foten av trappen måtte holdes vidåpen.
Karen hadde funnet sin plass nede mellom andre og tredje trappeavsats.
Han syntes det tok litt tid, men var ikke klar over at Munken Fabio i siste liten fant ut at han måtte på en hastverksvisitt innom tårnrommet - han trengte som alltid et lite glass av noen egenproduserte saker før han satte utfor - følte seg alltid litt tørr i halsen.
Noe han var svært ofte.
Broder Fabio inntok sin vanlige gelenderstilling, etter først å ha lagt Munkekutten i de rette folder under
seg. Deretter tok han dobøtten i venstre hånd og ropte høyt:
- Er i farta, folkens - !
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar