Det kom til å vise seg at Claudios kremmeransettelse betød en bedring av salget ved frukt og grønnsaksbenken. Han var rund og godslig - ikke bare av utseende, men også i sin væremåte overfor kundene.
Hans fullstendig runde korpus ble ett blikkfang - alt var trill rundt - også det hårløse hodet. Luigis magre og langstrakte kropp skapte en fullstendig kontrast – han gikk jo mere i ett med omverdenen.
Munken Claudios latter ble til attraktiv underholdning og likedan ble hans lydhøre virksomhet som importert jodler fra det store utland, ganske snart til litt av en sensasjon.
Luigi derimot, ble oppfattet som den litt avmålte, faglige selgeren inne i bua.
Men han hadde den store fordelen å ha papegøyen Adamo ved sin side - denne aktive
humørsprederen som med sine eiendommelige replikker, litt for ofte sørget for Luigis store
forlegenhet.
Den fargerike fuglens utbroderinger, var ikke alltid av en slik art at den egnet seg som
bisitter og akkompagnatør - til to Munkers egentlige så forventede andektige livsstil.
Luigi prøvde over en tid å fundere seg fram til hvordan han kunne kamuflere mye av Adamos
ordforråd og kom fram til at både Claudio og han selv måtte ty til hostemetoden straks de hørte
antydningen av slike upassende ord og uttrykk.
Et stort problem eller ikke, nå ble de i ett hvert fall to som måtte ta en bestemmelse for hva som kunne la seg høre eller ikke av lyttende Munkeører. Likedan var det samtidig viktig å stole på sine menneske kunnskaper fra et langt Munkeliv, ved også å kunne foreta en øyeblikkelig personlighetsvurdering av kunder - hvem som kunne tåle ditt og om det var noen som i det hele tatt var med på både ditt og datt.
De hadde gått tomt for Ketchup og Sennep - en vesentlig mangelvare for overhodet å kunne holde
appetitten ved like. Maestro hadde tidligere vært den reddende Engel og hadde på sine få kjøreturer
opp til det avsidesliggende snølandet – ikke så alt for langt fra svenskegrensen - importert med seg noen flasker av de etterspurte sprutflaskene.
Luigi sluttet aldri å fortelle sine mange bekjente, om at han overhodet ikke klarte å glemme Maestroens sensasjonelle og viktige medvirkning til nydyrkingen av potetsorten Kers Pink. Han husket fremdeles den lille gråposen med settepoteter som denne oppprinnelige Lamogutten brakte med seg fra Frostalandet nesten oppe ved Polarsirkelen og som med årene var blitt til ettertraktede nødvendigheter nede i Klosterhagen.
Selve Abbedens medbringing av noen `grofulle` setteeksemplarer på sine turer til sine munkekompiser nede i Vatikanet - ble også der tatt imot med grenseløs glede og nedsatt i rette sort matjord av selveste gartneren i Pave Johannes Pauls lille kjøkkenhave, beliggende helt inn til murveggen ved Pavens private husvære.
Den gode muldjorden og behagelige varmen, gjorde at Johannes Paul fra sitt soverom i femte etasje - ved hjelp av sin lille kikkert - både før og etter Morgenbønnen - faktisk mente å kunne se Kers Pinkene i en utmerket plantevekst fra dag til dag.
Pave Johannes Paul kunne berette til sin adskillig yngre Kardinal Alberto, at omsider hadde Vårherre hørt hans bønner gjennom lange tider, for som polakk var Paven vant til kokte poteter av beste kvalitet.
I Italia hadde han fått inntrykk av at det bare gikk på potetmos - pakkepulver med tilsetting av vann, med alt for mye saltet og en liten skje godt smør.
Den hjemlige Landsbyen Arrones slakter kunne fortelle kompisene Luigi og Claudio, at han kjente til at en yngre pølsemaker borte i Spoleto, tilfeldigvis hadde fire sprutflasker av både ketschup og sennep stående til ingen nytte. For i dette distriktet kjente selvfølgelig ikke en eneste italiener til hva slike remedier besto av og slettes ikke hva remediene skulle brukes til.
Men for å få disse sakene oppover til klosteret trengte Luigio og Claudio ett kjøretøy
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar