Luigi var kjent blant de andre munkene som litt av en"jåling". Han var nøye med, at den han skulle ansette ved disken til enhver tid måtte tåle vurderende blikk fra kundene.
Etter den første dags stengetid, viste det seg at den litt for korpulente Claudio hadde store
problemer med å komme seg opp og på beina fra den røde kioskstolen.
Hans bakerste noe svulmende endeparti, hadde funnet seg såpass godt tilrette i dette stolsetet, slik at Luigi kom til at den nyansatte måtte få sin faste arbeidsplass stående - til tjeneste ved utedisken.
Claudio ble forespurt og takket ja til tilbudet.
Dermed fikk slanke Luigi tilbake sin gamle plass i luken, samtidig som han derved også fikk tilbake den nødvendige kontrollen med kioskens drikkevarer - slike velplasserte flytende bestikkelser - som etter hvert var blitt litt for åpenlyst tilgjengelig for enkelte innpåslitne kunder.
Kollega Luigi hadde nemlig i løpet av den første dagen sammen med Claudio, blitt noe overraskende klar over at den nytilsatte - i ledige stunder når det var tyst - gjerne kunne være på supèbesøk blant vinbeholdningen under disken.
Luigis nye kompanjong, var i sin tid kommet helt fra fjellene oppe i Sveits og til sitt virke som munk ved dette klosteret her i Italia.
Derfor måtte det være fra sin ungdomstid i dette landet, at han hadde skolert seg i å kunne JODLE, noe en frydefull og gledelig overrasket Luigi fikk demonstrert av en ganske gløden munk fra kioskvinduet, noe som samtidig også ble bivånet av alle de siestakvilende munkene, borte i i klostrets åpne vindusglugger.
Luigi nektet å forandre firmaskiltet på bods-veggen. Det fikk være som det hadde vært i mange år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar