Etter litt hvile helt øverst, klarte hun å få åpnet kammersdøra, før hun satte i et høyt skrik.
Innerst i det trange rommet sto det et nakent menneske og holt ut armene sine mot henne. En mager og diger krabat, med den blekeste kropp hun noen gang hadde sett – for noen hadde det da vært opp gjennom årene.
Pietra skrek, hylte og slo rundt seg med armene.
-Kom hit til meg –
Ropte styggedommen og kom imot henne med et innbydende flir.
Under sterke og hysteriske rop kom signora Pietra seg ned den bratte tårntrappen. Likedan også nedover trappen frå orgelgalleriet – og ut i det fri.
Hun må ha kommet seg nedover til landsbyen på den tohjulte romperisteren sin, for da munken Luigi morgenen etter hentet sin egen Tandemsykkel, lå den alene og forlatt borte i grøftekanten.
Abbeden syntes det var riktig av Luigi å flytte tilbake til sitt gamle rom i Klosteret – og munken fylte sin sytti års fødselsdag bak disken i sin egen pølsebod.
-Herren gav – Herren tok – Herrens namn være lovet – ble Luigis ord til seg selv på denne dagen.
-Dætt var dætt – ble Papegøyens siste ord i sakens anledning.
Franciscaner- munken Luigis tilbakeflytting til sin tidligere lille hule nede i Klosteret - ble ingen sensasjon hverken blant de andre av munkene eller Abbeden.
De hadde lenge vært forberedt på at den syttienårige Luigi før eller siden kom til å finne ut at det ville bli for strevsomt flere ganger daglig, å skulle gå de treognitti trappetrinnene oppover til tåmrommet.
Organisten - Maestroen fra Norden - følte sorg over å bli alene under sine orgeløvelser på Katedralens galleri - de to hadde hatt mang en hyggelig prat både på munkens opp- og nedturer. Luigis akrobatiske ferdigheter nedover det glattpolerte trappegelenderet kom til å bli ett savn – likedan ville all gleden med den frittalende Papegøyen Adamo bli borte fra Gudshuset.
Den store og fargerike fuglen kunne være sjenerende ufin i sin taletrengthet, noe som Maestro fryktet kunne bli til bestyrtelse når den nå sammen med Luigi flyttet bortover til selveste klosteret.
Grunnen til Munken Luigis hastige bestemmelse om å flytte tilbake til Convento di Francscani -
like bortenfor parken rundt Katedralen - skyldtes ene og alene det minipåkledte, lårkorte
fruentimmeret Pietra.
Hun begynte å feire Messene i Kirken nede i landsbyen Arrone, men Luigi forsøkte etter
beste evne å glemme både henne og hennes litt for festlige atributter.
Derfor parkerte han Tandemsykkelen for godt borte i Klosterets redskapsskur. Han reknet med at avregningen for hans jordiske syndsutskeielser ikke ville bli avkrevd, før han eventuelt ble nødsaget til å møte hos portneren der oppe ved sleveste Himmelporten.
-Den tid den sorg -
skravlet papegøyen Adamo – den var omsider og endelig blitt velplasert i Luigis selvlagde bur, stående på karmen foran vindusgluggen - inne i hans trange Munkecelle.
Abbeden la merke til at syttiårige Luigi hadde skrantet noe - stellingen av blomster og
grønnsakshagen ble ikke den samme - gnisten var liksom blitt en annen.
Men virksomheten med driften av boden - ved siden av hans Munkekall – var fremdeles Luigis viktigste livsoppgave. Den etablerende Munken Fabios etterfølger ville selvfølgelig ivareta sine forpliktelser, inntil dagen kom da Vårherre selv kom til å bli nødt til å sørge for en annen Munks overtagelse av geskjeften – kven, var det selvsagt bare Vårherre selv som kjente til.
Luigi trengte virkelig kioskhjelp av en eller annen gubben som var litt kvalitetsbevisst – en som gjerne hadde ett goddemt utseende - med blikk for god mat, både med eller uten lompe og sans for andre drikkevarer enn bare rent kildevann, med eller uten alle andre remedier.
Luigi var såpass forretningsminded at han innså fordelen av å skulle like den varen kjøperen var ute etter. Dette gjaldt ikke bare i hans originale bransje, men i like stor grad også ved salg av andre ting som han var begynt å interessere seg for etter kompis Fabios himmelfart:
Kaniner, Kalkuner, Høner og egg. En dyktig høneselger må gjerne kunne kakle - ja også gale – hvis dette kunne være aktuelt for å få til en intim kundekontakt.
Men Munken Luigi holdt pølsesalget i gang - og opprettholdt samtidig virkningen av alltid å ha disse drikkevarene disponibelt til bruk.
En del av Munkene arbeidet i Klosterhagen, noen stelte inne i klosteret, mens andre gjorde tjeneste i
og rundt Katedralen.
Luigi gikk ofte i tanker om hvem som kunne egne seg til å skulle bli både hans salgsassistent og likedan
en blomsterlukende idealist blant Munkene i dette Fransiscanoklosteret.
En av de tøffeste Munkene – Claudio - ble av de andre i klostergjengen kaldt for Panna Cotta –Puddingen. Krabaten kjente selv godt til hvorfor, men brydde seg ikke så veldig mye om årsaken. Grunnen var rett og slett ikke var verre enn at det beste Claudio visste, var Mandelkjernepudding, Sjokoladepudding, Kasramellpudding og Fromage.
Kjottpudding var han ikke noe glad i, for i den fantes det beklageligvis ikke sukker.
Alle som kunne betrakte Claudio under søndagenes høymesser – iført den side munkekutten med den alt for trange snoren rundt midjen - forsto selvfølgelig grunnen til oppnavnet, Puddingen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar