Problemet ble at på dette stedet hadde de i hele førti år hatt eget kor, med italienske, konkurrerende sangere i et
antall av tretti mer og mindre oppblåste kvinner og menn - konkurrerende sangere som ikke var de enkleste å komme ut for.
Landsbykoret hadde en kvinnelig dirigent - et fermt, illsint fruentimmer fra det samme stedet.
Det meldte seg femogtjue til Maestros konkurrerende katedralkor - en alt for stor blanding av taletrengte
italienere, syntes direttore selv. For om de ikke var så stødige ut i det kunstneriske, så hadde de alltid den italienske skravla på gang.
- Den ene setningen slår den andre ihjel - med tutti talemåte, altså full guffe - som Maestroen brukte å kommentere forholdene for sitt eget fruentimmer, straks han hadde kommet seg tilbake fra korprøvene.
Munkebutikkens innehavere ble de to representantene fra Klosteret og begge ble med i Kantoriet sammen med fire andre Munker.
Den lange Luigi med sin ditto hals, viste seg å være den dypeste bassangeren som Maestro hadde
opplevd i noe kor tidligere, mens Claudio med sin trill runde kroppsfasong var lys tenor. Med en
hals som gikk i ett med hake og brystpartiet, var han den rene kastratsangeren.
Det kvinnelige innslaget var som vanlig i flertall - fra ruvende madonnaer til de spinkleste, jomfruelige sylfider – selv om det var adskillig færre av akkurat den sorten.
Maestro var i den noe uheldige situasjon, at han var lite bevandret ut i det italienske språk, men han så
det som en formidabel fordel at heller ingen av sangerne forsto en tøddel av hva han i eksploderende
øyeblikk trengte å gi uttrykk for.
Hold kjæft - og Kjærring-græv, var bare oppmykningsøvelser for hans vedkommende. Men han
imponerte storligen da han på den første korprøven kunne fortelle sangerne at han ikke snakket Italiensk.
- Non parlo Italiano -(Ma englese), og at de hadde å Respirate dal ventre - puste med magen, samtidig som de
burde være mere Rilassate - avslappet.
Han måtte etter enkelte av prøvene oppe på orgelgalleriet i Katedralen, innrømme gleden av å kunne
uttrykke seg med å takke for dagens øvelser, og ønske velkommen til neste gang.
- Grazie per oggi, Arrividerci alla prossima volta -.
De aller fleste av"Blainnakorets" sangere brød seg ikke mer om Direttore enn at han altså var en korpulent, illsint og skjegget krabat fra det høye nord.-
Luigi og Claudio så med glede fram til onsdagskveldenes korprøver – selv om det var såpass sent som klokken ni.
Derfor stengte de Boden såpass tidlig på onsdagene at de rakk frem til noenlunde rett tid. Maestro fikk
derfor rik anledning til å praktisere sine litt for ukultiverte ord og utrykk – om å møte presis.
For den Italienske folkeferd er beryktet for alltid å være minst ett kvarter forsinket ved sine fremmøter – uansett.
Dirigentens utflytende, irettesettende kommentarer overfor den enkelte forsinkede sangers ankomst ble
utført med et grin – men ble allikevel som regel oppfattet som et uttrykk for "Nei se hvor glad han er for at vi kommer".
At "gleden" ikke ble mindre da de gikk, ble dirigentens egen, store hemmelighet.
Det spredte seg raskt at det nå befant seg to syngende flokker med korister der borte i Valnerinadalen og
det ble like snart kjent at ett par tre syngedamer hadde forlatt Landsbykoret til fordel for nordmannens
Katedralkor - som de brukte å kalle det.
Den kvinnelige takterende korlederen for det andre koret, øynet snart fremtidige problemer med det synkende medlemstallet og kom straks i harnisk med en steil og ganske negativ holdning, overfor sin ukjente konkurrent.
Også der nede i Italia var kunstens vei både smal og tornefull.
Hennes instilling smittet raskt over på sangerne, som besluttet å legge opp til en vervings kampanje: På
annenhver telefonstolpe i hele soknet ble det med hvite tegnestifter hengt opp store plakater med; Bli hvor du er - syng med dirigenten her !.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar