ettermiddag, deretter middag og festligheter utover lørdagskvelden, mens den store kirkekonserten skulle skje
på kveldstid på Domenica - søndagen.
Munkene Luigi og Claudio hadde ordnet seg med kioskvikar på begge dagene. De så med
spenning fram til at hele seks syngende Brødre borta fra klosteret skulle få medvirke ved en kirkekonsert i samme kor som vanlige kirkegjengere - og fra samme menigheten.
Munkene stilte nyvasket i sine velstelte kutter - arbeidssandalene var skiftet til bedre par, men som
krevde nyklipte negler.
Også resten av sangerne stilte i sin beste stas, godt kamuflert av beste sort tannkrem – mot slike beryktede
hvitløksutriveligheter.
Maestro var som vanlig litt vill i blikket - slik han alltid var før noe skulle skje – i ett hvert fall i forbindelse med det som hadde med sang og musikk og gjøre.
Abbeden hadde krevd av sine seks disipler, at en eventuell overnatting måtte skje i klosteret, vegg i
vegg med kirken, men gladmunken Claudio var av den formening at han nok ikke egnet seg som noen utpåkar om det var det Abbeden mente.
Til det var Munkekappen alt for trang og sid og dessuten hadde han kommet fram til, at på grunn av sin noe lave høyde, ble nok de side underbuksene alt for trange i halsen.
-Munketuuullinger - utbrøt Adamo da de tok avskjed.
-Det er fra sine egne man skal ha det -. Luigi var skamfull på fuglens vegne .
- Fader forlat den, for den vet overhodet ikke hva den sier – lot han Abbeden forstå før de dro.
Forventningene lå intenst over hele Norcia – særlig var stemninga ekstra stor på Piazza del Mercato - markedsplassen - der alle de syngende italienerne var møtt frem.
Den sterke varmen var sikkert en av årsaken til at både koristene fra Landsbykoret og Katedralkoret,
nesten med en gang følte en noe opphetet og amper stemning, da sangerne fikk øye på hverandre - stående i to grupper på hver side av den vakre, hvite fontenen midt ute på torget.
De av de kvinnelige sangerne fra Katedralkoret som var kommet i overgangsalderen, kunne etterpå
fortelle at de hadde merket en ytterligere forverring av disse hetebølgene, da de fikk øye på krigshisserne på andre siden av den avkjølende fontenens vannsøyle.
Dette sangerlige "Brødre og Søsterforholdet" svevde i luften - likt et ankommende tordenvær med dyster
luft og svarte skyer.
Men før uværet rakk å sette inn, ble alle koristene kommandert til sine plasser oppe på sangertribunene.
De mange andre fremmede og sangglade italienerne, ble beordret til å holde kjeft med den evindelige, italienske snakkesaligheten.
Noen klarte det, men bare hver gang de selv skulle synge, mente den litt småforbannede Maestroen.
Det var stor spenning foran Landsbykorets innslag, men de svært så mange lyttende tilskuerne ute på
Piazzaen brast ut i latter, da koret med ett måtte stoppe opp midt i sine kunstneriske utfoldelser,
hvorpå den eneste basssangeren, med høy stemme forkynte – Vi beklager, men vår dirigent har gitt oss feil tone-.
Dette vakte stor og ondskapsfull glede blant de opphissede Katedralsangeme, samt hoverende blikk begge dirigentene seg imellom.
Stemningen ble så absolutt ikke noe bedre, da Maestrokoret umiddelbart etterpå fremførte "Fy for
skam, O Herre Krist"- med Maestro Terje og til og med til eget pianoakkompagnement.
Kveldens sangermiddag for de etthundredeogfemti fremmøtte, bød på tørrstekt Pizza - og med vin som drikke.. Maestro forsto tidlig ved taffelet, at tørr Pizza ikke betød all verden, hvis det bare var nok av god vin å skylle ned nasjonalretten med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar