Luigi's sjalusi overfor Broder Fabio ble merkbar for Maestro, ikke bare når det gjaldt Fabios solo-
prestasjoner på det etter hvert så glattslipte trappegelendret - her var hans ferdigheter enorme - men sjalusi-
tendensene lot seg også merke på grunn av helt andre årsaker:
Fabio var alltid tilstede i Klosteret ved Morgenbønnen klokken seks, men akkurat denne dagen hadde han følt seg litt uvel, han avsto fra den enkle frokosten, gikk litt skyndsomt ut i morgenregnet og bortover til Katedralen. Han trengte enda litt mere søvn oppe i tårnrommet – sitt eget lille rede.
Som vanlig kom Musicus til sin øvelsesstund ganske tidlig på morgenen, etter først å ha vært
innom det gamle Bakeriet i det eldgamle steinhuset nederst i den smale, bratte gaten.. Også denne dagen kjøpte han et stort, nybakt grovbrød, mens han hjemmefra hadde tatt med seg en flaske med Hjemmets Vin, som var vanlig drikke i Italia i stedet for lunkent vann fra Vårherre - som ikke alltid var rent nok.
Før organisten begynte å gå oppover tårntrappen fra orgelgalleriet, lyttet han godt etter, for å være sikker på at ikke Fabio ville komme rutsjende nedover på gelendret.
Omsider – og ikke så rent lite sliten - ankommet oppe i Fabios tårnrom, måtte han beklage at Munken fremdeles holdt sengen. Men musikanten ble allikevel godt mottatt, når han stilte til morgenvisitt med både nystekt grovbrød og den langhalsede flasken med Hjemmets Vin,
De var midt i en samtale - ved hjelp av den lille, hvite dorullen og en felles blyant - da den knirkende
tårntrappen forkynte at noen var på vei opp.
Maestro la straks merke til at den ankomne Luigi ikke likte at de to hadde en frokostkos. Luigi var nemlig av den skråsikre formening om at Fabio var alene - da han ved Morgenbønnen hadde forstått at han ikke
var helt frisk.
For å kunne muntre opp Broder Fabio, hadde han derfor skrubbet seg litt skikkelig, skiftet til ren helgekutte, gnidd over skoene med den reneste pussefillen som han kunne finne, før han hadde gått ut i regnværet og bortover den lange, smale grusveien.
I venstre hand bar han på en noe firkantet forunderlighet - dekket med et ganske stort klede.
Luigi var skråsikker på at også Fabio var av den formening at de ikke bare var Munker sammen - de var også Brødre i Ånden - og at Maestroen egentlig hørte til noe lenger nede på rangstigen - på orgelgalleriet.
Men da Luigi ble servert både brød og vin av musikanten - innvandreren helt oppe fra Nordpolstraktene -
gikk det ikke lenge før det lød triosang utover landsbyen - høyt oppe fra Katedralens tårn og med sangen " Fra
Martino"- eller på norsk, Fader Jakob.
Jubelen de tre kirkens menn imellom ble ikke mindre, da Luigi hentet fram den medbrakte gaven og
overrakte den fremdeles sengeliggende Broder Fabio, et lite selvlaget fuglebur - inneholdende en
liten, vakker Papegøye i flotte farger.
Den elleville og glade Fabio døpte den straks til Adamo, etter først å ha latt den få en dusj av det lille som var igjen av Hjemmets medbrakte vin.
Gledessangen fra tårnet lød med enda fyldigere triosang , da de tre glade turtelduene oppdaget at den nyankomne Papegøyen kunne si "Madonna Mia" - oversatt av Maestro fra italiensk til norsk med - Herre Gud..
Det selvlagde fugleburet fikk sin plass på det lille, runde bordet - like ved sengen til Fabio og
allerede da de tre glade frokostnyterne var kommet et stykke ned i tårntrappen, kunne de høre gjentagne,
utbrudd fra Papegøyen Adamo, med skrikene "Madonna Mia".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar