Munken Luigi hadde også sitt virke ved den samme Katedralen. Han var flere år yngre enn
Fabio - var veldig lang, rett og slett mager og var glattbarbert. De gangene han var uten hette, viste det seg
at han ikke hadde et hårstrå øverst på toppen. Han så ut som om han rett og slett var blankpolert.
Munken Luigi hadde sin egen lille munkecelle borte i klosteret og kunne ikke forstå hvorfor det var
Fabio som skulle ha fortrinnsretten til ei seng og dobøtte langt der oppe i kirketårnet.
Selvfølgelig fikk det være hans egen sak, mente Luigi, han skulle sannelig ikke legge to pinner i
kors for å gi Fabio muligheter til å måtte spille forlegen.
For Fabio var kjent for sin dårlige samvittighet.
De to var i grunnen ganske gode venner, men Luigi var tross alt litt sjalu på Fabio for dette himmelske losjiet.
De fleste av de andre Munkene - brødre som de vanligvis kalte seg - visste om dette, men hvorfor var det
ingen som kjente til. Bare de to selv:
For Luigi syntes ikke det var riktig at det var bare Fabio som kunne få bruke tårngelendret som rutsjebane,
han kunne være litt skadefro når det gjaldt akkurat dette og tok seg en god latter - når han av og til for seg
selv - kunne minnes den gangen da han grytidlig en søndag morgen fikk oppleve å se Fabion komme fykende
nedover gelendret, med flagrende gevanter og dobøtta i den ene hånden. Han greide ikke den meget
vanskelige svingen mellom den tredje og fjerde trappeavsatsen - og gled til sides, slik at dobøtta føyk ut til
venstre for gelendret, før den fortsatte nedover tårntrappen til stort rabalder.
Det ble som ett storslagent skramleorkester, for dobøtta var av sink og innholdet sprutet til alle kanter - det var så vidt Luigi berget seg fra dusjen av både bimlebim og bimlebom.
Fytterakkern! Det hendte Luigi kunne være litt for grov i ordvalget – munkekompisen hadde observert det hele, stående litt bortgjemt i en høy nisje i veggen og forsvant skyndsomt ned trappen. Han mente det var naturlig at Fabio selv måtte påta seg rengjøringsjobben av sine selvproduserte ekskrementer.
- Helledussen -, storlo Luigi da han omsider hadde kommet seg ned på gulvet i Katedralen, der han møtte
Maestro i galleridøren på vei opp til orglet foran sin daglige morgenøvelse. Maestro lurte på hva som hadde
skjedd der oppe i det høye - han hadde aldri sett den lange, magre Munken Luigi i en så gapskrattende
situasjon.
Ved siden av Messene borte i klosteret, var det hver dag og til faste tider det samme i Katedralen - klokken fem på ettermiddagen og på søndagene også Høymesse klokken elleve.
Maestro gjorde alltid tjeneste ved orgelet og hadde også øvelser med kirkekorene to kvelder
i uken. Barnekoret besto både av jenter og gutter - mens det i Kirkekoret var superivrige voksne kvinner og
karfolk som sang.
Italienerne er ikke akkurat kjent for å være den mest stillfarende folkeferd – her består korøvelsene av høyrøstet tale, rop og latter, svært gestikulerende armbruk og mye nuss og klem - svært forskjellig fra
norske korforhold.
Maestro følte seg vel til rette - både med all gestikuleringen, ropene og latteren - og med klemmingen.
Men all denne nussingen ble for intimt - etter hans personlige mening og han avsto fra disse seansene..
Enkelte ganger til litt for åpenlys misfornøydhet fra de mest kvinnelige av koristene.
Han var av den formening at de førti italienske, glade sangerne var møtt opp til prøvene for å synge,
men måtte erkjenne at han både titt og ofte hadde følelsen av å skulle holde styr på et talekor, der hver og en
av de førti møtte opp til italienske jabbfremførelser, der de på toppen av det hele sang så inn i hampen i utakt.
Alle de språklige uoverenstemmelsene gjorde det enda verre for Maestroen da han etter hvert innså,
at de gangene han var hoppende fly forbandet, da mente de italienske sangerne at nordmannen var jublende og engasjerende glad. Spesielt når han både ved hjelp av kroppslige og håndgestikulerende trønderske hjelpemidler kunne rope: Hold kjæft!!!
Da lo de.
Og ekstra godt de gangene da Munken Fabio kom farende nedover gelenderets rutsjebane, etter å
ha våknet av alt bråket, fra sin hvilestund i sengen oppe i tårnrommet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar