Invitasjonen fra Victoria der inne på Ringves storslagne herregård, gjaldt både sogneprest Leander ved Lademoen kirke og hans hustru Margot, likedan også prestegårdens karer Mindor, Monrad og Malvin – alle tre barnefødte Lamogutter fra Ladeveien inne på Lilleby.
Russiskfødte Victoras overdådige festvitas i storstuen der inne i selveste Tordenskiolds barndomshjem, hadde vært storslagent på både vått og tørt – og særdeles langvarig.
Det nærmet seg slutten på gildet – stemningen var høy og Margot Prestefrue gjentok seg gang på gang med så absolutt å ville synge "Å alle de var så kjekke å greie, ei var setertaus, ei va husholderske og ei budeie".
Med dårlig resultat, forsøkte ektemannen Leander å dempe madammens kunstneriske innlegg, for Leander Prest tålte mere vodka enn hva han egentlig selv hadde regnet med.
Men etter en ganske kort stund, ble assisterende Malvin stadig oftere nødt til å forsøke å hindre Leander i å komme til orde, når predikeren gang på gang stilte seg disponibel for å kunne få lov til å forkynne noen belærende bekjennelser som kunne passe på nettopp denne solrike og gledesfulle søndagen der inne blant både krigeren Tordenskiold og musikanten Chopins etterladenskaper.
Samtidig hadde også Monrad og Malvin mer enn nok med å holde Margot unna den eldgamle sengebenken, den Peter Wessel hadde brukt å slappe av på, før han tok navnet Tordenskiold, dro sørover og sprang over sjøen, mens kuglene omkring han sang - slik det sto i sangen om den unge krigeren inne fra Ringve.
Også ute på den romslige gårdsplassen var travelheten stor blant nysgjerrige museumsbesøkende, noe som ble grunnen til at Victoria etter en hektisk stund, fant ut at de åpne vinduene i Tordenskiolds gamle husvære burde bli holdt lukket.
Etter måltidet ble bordet tømt for hver eneste smule av matrester – for Margot hadde fått for seg at også alle de fargerike og snedige fuglene nede i andedammen hadde behov for en matbit.
Etter litt plunder med yttertøyet - men på eget initiativ, overtok prestefrua ledelsen av den lille gruppa, da de la veien gjennom parken med de høyvokste og vakre lønnetrærne, for å komme seg nedover til den spennende andedammen. Prestefrua hadde på forhånd overlatt ansvaret for sekken med alle matrestene til gromgutten Monrad, for gubben sjøl - som kom ruslende ett stykke bak de andre og med en støttende Victoria ved sin side - var helt hinsides all sunn fornuft, hver gang han så absolutt - og alltid med Victoria ved sin side - skulle prøvesitte hver bidige grønnmalte havebenk, som de nødvendigvis måtte passere på skogstien nedover mot andedammen.
Både Mindor og hans egen yndefulle hustru, prestedatter Eleonora, prøvde sammen med Monrad og Malvin å tre støttende til de gangene Margot fikk problemer med ganglaget, nedover den ujevne gangveien.
Alle fire var overlykkelige og frydet seg oppriktig, for at fruen Victoria rett før spaserturen og under vanlig russisk virak, hadde informert om at det ventet de tre Lillebykarene gode dager som omvisere der inne på Ringve - om de bare skjøttet seg vel – og i ett hvert fall fikk lært seg å spille på blokkfløyte eller slå på tromme.
De merket fremdeles etterdønningene etter det sterke traktementet i stuen oppe hos denne forlengst avdøde Peter Wessel og innrømmet senere ut på ettermiddagen at overraskelsen hadde vært stor, da de på toppen av skråningen nedover mot den vakre andedammen, hadde fått øye på det oppstilte Lademostrandens Blandede Kor, der sangerne sto beredt for å skulle stemme i med den aller første sangen på sin lenge planlagte søndagsutflukt i det strålende godværet.
Stemningen blant koristene var stor - og var for anledningen utvidet med gatemusikantene Kal med Fela, Ola Donk og selveste Flirop i bassrekka, den fredsommelige og høyt inspirerte Rudolf Neslund var tenor, sammen med den populære broren Lagampen, mens selveste Nattens Dronning sang sopran – sammen med hu Litj-Laura og mange andre blide syngedamer.
Tilhørerne var mange og straks de fikk øye på selveste Victoria, stemte koret i med den russiske Kalinka`n, mens den vakre fruen fra Ringve – i sine fargerike gevanter, elegant kom ruslende nedover gressbakken - med armen rundt livet på hele den store menighetens egen sogneprest, Gustav Leander – av alle de ufordragelige konfirmantene kalt for Gelender.
Som den gangen Blainnakoret opptrådte på Tivoliscenen nede på Svartlamon, gikk også Lillebyguttene Mindor, Monrad og Malvin frem og stilte seg opp i sangerrekkene, der de med stor og åpenlys iver ble med på russiske Stenka Rasin, mens Victoria sto og gråt under alle de fem versene, samtidig som en like rørt sokneprest Gustav tørket Ringvemadammens tårevåte kinn med hennes eget lille kniplingslommetørkle.
Det var midt under det siste omkvedet at det tragiske skjedde:
Borte ved andedammen, hadde prestefruen Margot nesten fått tømt ut alt av den store gråposen med fuglemat og var på vei langs vannkanten, da hun i påkledd tilstand og til sitt eget høylydte stemmebruk, snublet og havnet ute i dammen – ikke bare til stor overraskelse for de fleste fremmøtte, men også til den skrekkslagne kordirigenten Emanuel – bosatt borte i Enkgata på Lilleby, som med irettesettende utrop prøvde å dempe ned den plutselig så dårlige korsangen, på grunn av de mange ondskapsfulle og flirende koristenes kortpustede sangstrofer, midt under det siste refrenget på selveste Stenka Rasin.
Korsanger Mindor - som også en gang i svunne tider hadde berget Lamopresten fra drukningsdøden nede i Korsvika, tok sats fra sangerplassen, kom seg ned til dammen, før han la på svøm og fikk berget prestemadamen Margot inn på land – rett foran beina til sin ektemann, som fortsatt ble holdt mest mulig oppegående av selveste Fru Victoria av Ringve
-Hva inn i alle dager er det du driver med da, Margot? -.
Margot etter hvert ganske tørrlagt ved hjelp av Victorias nedoversendte frottèhåndklær og hennes smakfulle foillaskjørt, hvite blondebluse og bredbremmete sommerhatt, var blitt soltørket borte i den frodige blomsterengen – samtidig som prestefruen selv tok seg en aller så liten dupp like ved - i skyggen av en forlengst avblomstret syrinbusk og med en omsorgsfull prestemann ved hennes side.
Mindor, Monrad og Malvin hadde store forhåpninger for hva nye dager ville bringe dem - oppe på denne vakre og godslige museumshaugen, langt der inne på Ladehalvøya - sammen med Eleonora og den umusikalske hingsten med det lamonske kjelenavnet Rampen.
I lange tider, skulle de komme til å fundere på, hvor denne underfundige Munken egentlig hadde tatt veien – denne skumle krabaten som Sognepresten mente å ha sett - under en brudevielse borte i Lamokirka.
Ingen som vet – ingen som trenger å vite noe som helst.
Eventyret slutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar