Fra boken THOMAS Roman Kapt.40

​TERJE BREDE WANGBERG​

                                          

                  - Slutten  på  begynnelsen – Bokens del 3                                                                 

40.

Gammelvertinna nede i hovedstaden var kvikkere og adskillig mere allsidig under samtalen enn på brevpapiret.  "Velkommen" var det eneste skriftelige hun hadde prestert og ved siden av nødvendig frankering av konvolutten ble dette hele hennes engasjement, som svar på forespørselen fra Thomas om nok en gang å få leie kvistrommet nede i hovedstaden.

Selv etter de mange årene, ble han lett gjenkjent og vennskapelig fulgt oppover den bratte loftstrappen til det lille kvistrommet – like trangt og skakt som før – med samme senga, bordet og den vaklevorne pinnestolen. 

- Du mines sikkert utedassen og varmtvannsservanten ute på gangen – alt er som tidligere . Hele forskjellen er en hundrings ekstra i måneden. Innbetales på trygdeda`n den tolvte -.

- Hold deg sjøl bedre I tømmene denne gangen, min gode mann -.

Vertinnen bar ikke preg av å være blitt noe annerledes på disse årene og som før luktet det stekt sild og løk oppover hele den to og en halvetasjes trappeoppgangen, syntes Thomas.

Han stilte med gode forsetter om et nøysomt liv – foreløpig basert på forbruket av de noenlunde jevnt fordelte kronene med Nora, inntil det forhåpentligvis kunne dukke opp en musikantjobb og det ved siden av de nye studiene på orgelkrakken oppe på skolen.

Utelivet begynte med litt beskjeden lasarongange i de mest folkelige bygatene. Han investerte snart i en svart, langskaftet paraply og etter hvert også i ett par gammeldagse, svarte kalosjer – svært så billig anskaffet hos en opphørssalgs- forretning nede på Grønlandsleiret. Han ble raskt noe stiv i ganglaget - dårlig mosjon etter oppholdet på flygelkrakken - men brukte de runde bordene foran gatekafeene til hvilesteder, før han ble innhentet av lange, småirriterte blikk fra serverings-personalet.

Anstaltinnleggelsen for år tilbake bekreftet hans redsel for trange rom – Klaustrofobi, som de hvitkledde kjekkassene hadde kalt det.

Utferdstrangen fra loftsrommet ble til forståelige utskeielser – storbyen ble i minste laget, fant han ut.

På nattetider fram til søndag, kom han ofte i tanker om fortidens kjærlighetsutskeielse der nede I storbyen med den inderlige Dordi.

Han kom seg ut av sengbenken og fra lommeboken fant han frem et lite portrett I miniformat. En eneste tegnestift var nok.

Lyshårede Dordi ble eneste pynt på en grønnmalt panelvegg. Minner var til for å bli tatt vare på.   

​Forts.​

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

  

​