Når rastløsheten ble ekstra stor og de daglige orgeltimene oppe på musikkskolen var unnagjort, hadde han alltid den brune vesken med seg på byvisittene - ilagt de mest spillbare notene, om det skulle forekomme en eller annen mulighet for musikkutskeielser, innenfor en bred restaurantdør. Thomas sammenliknet seg selv med byoriginalen fra hjembyen – alltid bærende på sin brune, lille lærveske, "Mannen med vesken", eller "Den evige student" – tilropene fra gateguttene kunne være artige hentydninger.
Det hendte at han etter flere halvlitere sammen med noen glade krabater på dette "fordervelsens huset" lengst ute på sjøkaien, kunne bli kastet ut fra etablissementet, etter intenst å ha forsøkt seg med noe Vårbrus av herren Christian Sinding, på det gamle svartmalte Brødrene Halspianoet, som var plassert nærmest utgangsdøren - klart for kondemnering etter alt for mange års oppbevaring i det røykfylte lokalet.
Det biske serveringsfruentimmeret, hevdet at hun kunne tåle både bråk og huskomhei fra tilårskomne begersvingere, men ikke ølservering til akkompagnement av utsvevende pianomusikk…
– Og det til stadighet – som hun sa, da Thomas ble bedt om å forlate konsertlokalet.
Thomas lot lærvesken bli på kvistrommet etter denne seansen, men var daglig på avisjakt etter annonse om en eller annen musikantjobben.
Klaustrofobiengasjementene oppe på kvistrommet, gjorde også sitt til at noen av sensommerdagene ble tilbrakt på ryggen, gjerne i parkgresset under alle lønnetrærne borte i parken, like ved den svalende fontenen.
Utsikten fra bakkehellingen ga underholdning nok om han trengte det. Badende og skrikende unger oppe i fontenen var rabalder nok for å holde liv i alle de mer og mindre halvnakne og solbrente solistene, liggende rundt overalt på de grønne plenene. Unge sjeler, flatt liggende mest mulig innfiltret til hverandre og eldre folk med fargerike solhatter, godt plassert i medbrakte campingstoler, ved siden av et lite bord med dagens avis, en pakke tørr kjeks og hvert sitt glass med stadig varmere røde saft.
Han fikk ondt av alle de mørkhudete utlendingene - hvileløst vandrende rundt om på hele parkområdet, uten å tørre finne seg en plass blant bleike, skulende og misunnelige nordmenn.
Virksomheten til de mange uskolerte finanskrabatene - tomflaskefolket – var verd litt besiktigelse, syntes han. Thomas fant glede av alle krabatene, med oppsamlende ferdigheter og ganske mye frekkhetens nådegaver, idet tomflaskene etter alle de medbrakte drikkevarene, ble tryllet frem for gjenbruk på de mest sårbare steder – gjerne midt blant alle de noe tettliggende og solhungrige menneskene.
Thomas hadde flere ganger I løpet av dagen lagt merke til den tydelig ruspåvirkede ungdommen, noenlunde skikkelig i klærne, som virret rundt eller lå nede I gresset borte ved samme treklyngen der Thomas hadde slått seg ned.
Han tagg penger når det passet seg, men var redd og virket beskjeden. Thomas vinket han til seg, lot han få noen kroner og ba han finne seg en plass nede i gresset.
Han slo seg ned. Het David og var nettopp fylt seksten år. Brukte ofte å tilbringe noen formiddagstimer der oppe i parken - på godværssøndagene, for da kunne folk både være goddemte og gavmilde.
David var rastløs, var åpen og berettet at han trengte stoff - var svært moden for ett omgående sentrumsbesøk.
- Kanskje vi sees –.
Han var rask til beins og sprang korteste veien bortover til bytrikken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar