Det var da de hadde kommet seg inn i nytt husvære, at Niklas forkynte sin gladmelding om at når han kom til veis ende i denne verden, så var det lille som var igjen etter han en gave til dem.
- Opprydding – mente Thomas, - men artig læll –.
Det var huseieren til Niklas som på den månedlige leieinnkrevingsturen hadde forstått at noe var galt. Niklas hadde kommet seg i snøføyka bortover til utedoen, men bare den ene veien.
På kjøkkenbordet lå lappen om hvem som skulle kontaktes om noe hendte, slik at Nora og Thomas fikk gitt prestekontoret i oppdrag å få den enslige Niklas i jorden.
At han av jord var kommet fikk så være, men Thomas var ikke overbevist om at Niklas så intenst hadde ønsket seg dit på tilbakereisen.
-Fred med hans minne - mente Nora og Thomas - de eneste fremmøtte lengst oppe på Lademoens kirkegård.
Kårstuas hyllevegg var dekket av bøker og ble omplassert til nyhuset - likedan det lille skapet hvor Niklas hadde lagret sine gulnede papirer og noen bilder.
Av brevarket han hadde referert til fra denne hendelsen med den vakre damen borte på torget, kom det frem at hun ganske vettskremt var blitt med barn.
Etter at Niklas noen festlige måneder senere var kommet seg nordpå, ble han postelig forkynt fra det samme fruentimmeret, om at hennes uvitende ektemann hadde kommet seg sånn noenlunde til hektene igjen, etter å ha blitt fortalt at han var blitt far til en mørkhåret jentunge, selv om både moderen, faderen og den nærmeste slekta, var usedvanlig lyshåret skapt av Vårherre.
Til stor overraskelse kom Thomas over ett innrammet bilde av en kombinert elskerinne og barnemor i samme person. Portrettet viste seg å være en smilende kopi av Noras egen mor.
Sjarmøren Niklas var en medvirkende årsak til både lille Noras tilblivelse, til hennes noe senere Sorenskriverbesøk med Thomas og for all del var Niklas blitt en morfar, etter to ungdommers heftige tilretteleggelse av lille Mikael – i ei blomstereng oppe på en nerve-klinikk under ett høyt bjørketre, midt oppe blant Bymarkas mange andre av naturens herligheter.
Nora trengte tid også for seg selv – med alle sine forvirrede tanker, men hun ba også Thomas om forståelse, når hun våget å fremkomme med åpenhjertige gledesutbrudd.
Hennes hat overfor, den innbilte farsfiguren, familieforsørgeren og barnemishandleren hadde hun aldri helt klart å skjule, verken overfor Thomas eller lille Mikael.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar