At hjelpeprestens daglige rolle ute blant folk ikke ville bli så storslagen, var den nytilsatte Niklas fullstendig klar over. Men han la heller ikke skjul på at folk fortsatt holdt seg halvveis nede i veigrøfta, når Niklas-Prest kom syklende forbi på et nedslitt, gammelmodig fremkomstmiddel, med en brun lærveske godt festet på bagasjebrettet og gjerne en liten, flaske Hvit Curacao nede i bagasjevesken, best mulig skjult under både Landstad reviderte Salmebog og en svart, men likevel Hellig Bok.
Nora forsto godt at han måtte ha vært ett syn for Gud og hvermann, når han i ekstra god fart - og gjerne i litt vinglete tilstander, etter kveldsmessen kunne komme farende nedover dalføret på trampsykkelen, enkelte ganger fremdeles iført sine flagrende, svarte gevanter med hvit prestekrage og den tradisjonelle alpelua på toppen av det hele..
Såvel sokneprest som kapellan hadde sine store problemer med både å skulle overse og å overhøre meddelelser fra både De ondsinnede og De frydefulle medlemmene av Menighets-rådet. De ventet stadig på informasjoner fra Oven om hva geistligheten skulle foreta seg i sakens anledning, noe soknepresten stadig oftere innrømmet overfor sin aldrende prestefrue, for begge var klare over de dårlige mulighetene det nå engang var, for å skulle få en ny prest til å søke dette avsidesliggende embetet.
Forandringen skjedde raskere enn forventet, da kirketjeneren aller tilfeldigst kom over den nyansatte Hjelpepresten og den salige og kortvokste kontordamen i aktiv kroppskontakt, under hennes gedigne kirkelige skrivebord inne på prestekontoret og det til tross for at skiltet på døren kunngjorde en åpningstid på tirsdager mellom klokken ti og tolv.
Soknepresten tok dagtoget over fjellet, for å innhente Biskopens velsignelse for en prompte avskjedigelse av den noe frilynte, men kanskje velmenende og hjelpende prest Niklas.
Han fikk solgt sykkelen for en billig penge til bedehusets vaktmester – som et klenodium. Nærmere nyhetsmelding om fratredelsen trengte ikke de frydefulle, men ondsinnede nordlendingene.
Det skulle bli på en av Thomas ukentlige frikvelder fra flygelkrakken, at historikeren Niklas mente han var kommet til en tid, da til og med gamle minner om hans ungdomsbravader stadig oftere var begynt å havne i glemselens huskestue. De sikreste erindringene han fremdeles hadde fått med seg, var sine egne tre ekteskap med henholdsvis skilsmisse og det som verre var – før han etter et noe utsvevende ungkarsliv var blitt hjemsendt luftveien fra selveste Det Hellige Land, for å rekke tiltredelsen som alderspensjonist der oppe I hjemlandet.
-Siden har jeg stort sett bare spist romkaker og reparert med wienerbrød -. Niklas lo.
Det skulle bli langt over midnatt, før en av de mange go`stundene med Nora og Thomas omsider tok slutt, slik at gamle Niklas - etter sine siste beretninger om alle sine bravader ut på de ville veier – til deres store overraskelse foreslo for Thomas å nedlegge virksomheten som klavermusikant for å starte et liv som Kirkemusiker – med stillingsbenevnelsen Organist.
–Kirka den er ett fornøyelig hus – den beste utsikten har du fra galleriet, unge mann -.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar