Det var den syttiårige Niklas og hans berettende minner om riktig gamle dagers utskeielser, som ble årsaken til både rusleturen på de "gjengrodde stier" rundt om inne på Lademoen og til Nora og Thomasinvitasjonen til en kaffetår, ved hjørnebordet inne på den gamle Buran-kafeen. Det gikk med både en halvkald kopp kaffe, ett par romkaker og noen smultringer, før de endelig fikk gammelpresten i farta med sine beretninger fra sin første tid som Kappelan:
På selve den høytidelige innsettelsessøndagen, hadde Niklas entret prekestolen foran en dårlig lyttende menighet.
Svært så godt hørlig - og med korte mellomrom, gikk kamferdropsposene som vanlig på omgang blant mange av de eldre kvinnfolkene – noen velstelte fruentimmer, som for anledningen stilte med topp i nakken, nystrøket `foillaskjørt` og medbringende kakebokser midlertidig plassert under kirkebenkene, med både hjemlaga lems, gomme og ei og anna kromkak, ment som bidrag til kirkekaffen på menighuset etter gudstjenesten - til ære for den alt for bråkjekke og ubarberte nypresten.
Fra predikerboksen på veggen, hadde Niklas sjelden vanskeligheter med å forstå hvem det var av de åpenlyst enslige kvinnemenneskene nede i benkene - som hadde pudret seg i meste laget og som kunne være mottakelig for litt småskjult kontakt om han skulle ha behov for det.
Som nyankommet eneboer, med behov for litt stell av prestens husvære, skortevask og rensing av messekappe, hendte det Niklas takket ja til en og annen frimodig invitasjon til en kaffetår, ett glass likør og med etterfølgende kammersbesøk - noe som gjorde at han ganske snart fikk problemer med hele tiden å skulle holde seg på matta.
Den første oppstrammingen fant sted allerede på det første stabsmøtet, da den aldrende soknepresten antydet at det i ett hvert fall ikke passet seg å bruke grønne gummistøvler under prestekjolen – heller ikke ved brudevielser. Han hadde henvist til den siste lørdagens utskeielse.
Niklas hadde unnskyldt seg meg den planlagte skogsturen umiddelbart etter den kirkelige handlingen. Men på grunn av litt mistenkelig ånde, sammen med noen sleivbemerkninger under vielsens velsignelse av paret, fikk han selvfølgelig ikke noen positiv reaksjon fra sogneprestens side.
Menighetsslarvet til den overordnede, om at han på den siste godværsdagen hadde syklet til høymessen I hvit kortbukse, fikk ett dårlig resultat mellom soknepresten og kapellan Niklas inne på prestekontoret.
Niklas hadde med forståelsesfullt blikk konstatert at landhandlerkundene gjerne møtte med tomme melkekartonger "hvori de kunne legge sin pilsflaske ned".
-Skjules det som skjules kan -. Den frimodige kapellanen var humørfylt i bekjennelsen overfor soknepresten og innrømmet at også han selv, med utilslørt frimodighet - og til andre kunders lange blikk - handlet sine uemballerte drikkevarer og det om så flaskene var av det lengste slaget.
-Modig gjort -, var enkelte av de litt for drikkfeldige menighetsmedlemmenes stillferdige formening.
Niklas rakk ikke engang å starte forberedelsene til julens predikener, før han ble anmodet om å søke seg nytt embete.
Han følte rastløshet ved å bli gående for lenge uten prestesnippen – fikk noen antydninger om ledige stillinger, men kom til at hver eneste en av dem lå alt for avsidesliggende til. Grunnene til hans abdisering fra kappelanstillingen – hadde spredt seg som ild i veldig tørt gress, slik det var vanlig i kirkelige kretser.
Sabbatsåret ble ikke til noen avslappende hvileperiode for Niklas. Han hadde fått leid seg ett par rom i midtbyen, som han I både gode og onde dager kunne residere fra.
Avslappende og mest mulig skjult, men speidende sittende på en av torgbenkene, var han rent tilfeldigvis kommet I prat med et åpenhjertig, vakkert fruentimmer, som måtte være noenlunde på hans egen alder - etter nærmere besiktigelse.
De fant felles interesse I å kommentere alle de fargerike blomstene som de mange gartnerfolkene hadde plassert oppe på diskplattene rundt hele torget.
Niklas konstaterte raskt at hun bar ring og klarte også ganske snart å få kjennskap til hennes to mindre sønner. Hun lot seg ikke friste til å utrede noe som helst om en eventuell ektemann.
Niklas mente han som prest kunne ha tillærte evner i å lese menneskeskjebner, om han bare fikk anledning til å betrakte en persons øyne. Hennes mørke blå øyne bar preg av et ulykkelig liv.
Han fikk ja til svar, etter å ha spurt om de kunne ringes for å avtale et felles kafèbesøk.
- Om ikke alt for lang tid – insisterte han.
Det ble hun som slo på tråden allerede etter et par dager og etter ett Kafè-Gildevangen besøk nede på Bondeheimen på en tidlig ettermiddagstid, bønnfalt han henne om å bli med den korte veien bort til denne fattigslige innredede ungkarsleiligheten.
Hun var lykkelig da hun dro derfra ved kveldstid. Selv kom ikke begersvingeren seg til sengs før langt over midnatt og ringingen på inngangsdøra dagen etter, gikk han med hensikt glipp av.
Bildet og avskjedsbrevet hun hadde etterlatt seg I postkassen tok han vare på. Hun torde ikke mer, skrev hun.
Men både bildet og skrivet hadde han fremdeles i behold, fortalte han Nora og Thomas.
Han havnet som hjelpeprest så langt som det gikk an å komme inne I en nordlandsfjord, etter et han på et loppemarked hadde kvittet seg med de få etterlandenskapene han var I besittelse av.
Brevskrivingen etter det nattlige bybekjentskapet avtok, etter hvert som han var kommet seg i virke langt oppe i det mest nordenfjeldske av landet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar