TERJE BREDE WANGBERG
Thomas kom til at sykkelturene innover på den tidligere riksveien gjorde godt foran ettermiddagenes musisering i ett alt for røykfylt lokale.
Niklas satte pris på besøkene og Thomas fant interesse og glede over hans fortellerevne fra ett begivenhetsrikt liv.
For Niklas la ikke skjul på noe som helst.
Han og en kompis hadde i spreke ungdomsår gått på fylla nede i Hamburgs underverden i en ukes tid – damer var uinteressante vesener på den tiden. Akkurat det raidet hadde de gjennomført på en turnè nedover til Københavns horestrøk og Nyhavns beryktede ølbuler .
Ved høymessetider på en vanlig søndags formiddag - forsøksvis memorerende i en sørgelig bakrustilstand, ved et bortgjemt restaurantbord nede på Reperbahn, var det han bestemte seg for å studere til Prest. Kallet ble åpenbart ved hjelp av den kvinnelige Frelsesarmesoldatens vennlige hilsen og overrekkelsen av det lettleselige tyske armèbladet.
Den etterfølgende sju års universitetsutdannelsen i hovedstaden, ble ofte til det rene marerittet for Niklas. Trangen til utskeielser i friluft var fremdeles gjennomførbar, for prestesnippen var jo ikke brukendes før hele utdannelsen var gjennomført.
Niklas kom senere til å føle glede av tiden som militærprest. Han ble populær blant rekruttene som en glagutt og litt beryktet som en usjenert begersvinger sammen med de andre offiserene. Om det bare passet seg for de mest ukristelige - og det gjorde det ofte i disse uniformerte årene -.
Niklas lot Nora og Thomas forstå at livet som sjømannsprest i storbyenes norske gudshus, ikke bare var vafler og kaffe på kjerka, men at tjenesten også innebar anledninger til store fristelser og utskeielser, langt unna kirkebyggets offentlige og trygge tilholdssted for langveisfarende sjøens folk - karer med mye penger og veldig stor hjemlengsel.
Sliten i både kropp og sjel, hadde han etter hvert innsett fornuften av Vårherres
forslag om å takke ja til en ledig kapellanstilling der oppe i hjemlandet.
Hjemkomsten etter livet med gutta fra "bøljan de blå" og oppover til "blavåttlainnet", ga roligere dager for Niklas før han skulle tiltre i den nye prestestillingen.
Overfor Thomas og Nora innrømmet han gjerne, at frykten for å skulle tilpasse seg i en på forhånd firkantet konstruert kapellanstilling, ble større etter hvert som innsettelsesdagen nærmet seg.
Som en tydelig følsom og sliten forteller, gjorde det Niklas glad, da ei alltid forståelsesfull Nora - midt oppe i alle de trasige bekjennelsene - gjerne ville høre noe fra hans egen oppvekst inne på Østbyen – fra de samme stedene der både hun og Thomas fikk oppleve både gode og onde dager en del år senere i livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar