Niklas hadde overhodet ikke tenkt på noen presteutdannelse. Den tanken kom rekandes på ei fjøl først etter noen livlige ungdomsår ute på galeien, sammen med andre frilynte levemenn – tøffe, men enda ikke mere livsskolerte, enn at brautende kjekkasseri var av den største betydning blant kompiser av det mannligste slaget.
Niklas var enesønn i en emmisærfamilie, med en omreisende predikantfar av det mest salige og geberdende slaget på bedehusenes talerstol. Moren var ett stille og fredelig lite vesen, i svart, sid kjole og med den tradisjonelle hårtoppen i nakken. Hun fulgte sin taletrengte husbonds utfoldelser fra bakerste benk – som regel med guttungen på slep. Matrosdressens plystrepipe og bedehusenes thekak med rød saft, ble guttedagenes mest uhøytidelige erindringer for Niklas.
Men samtidig også med minner om voldelige oppstramminger, akkompagnert av et stort, formanende bibelsk ordforråd og med varme ørefiker som avstraffende punktum, fra en dominerende og refsende foresatt – en talatrengt stakkar det Niklas kunne erindre og alltid ikledd hvit skjorte og svart dress – medbringende en sammenslått, svart paraply om været var sånn noenlunde.
Moren holdt seg alltid reddsomt i bakgrunnen. Det luktet alltid svette av henne, mintes Niklas.
Han var også denne dagen glad for besøket av Thomas.
Kårstua ble for trang når all praten var kommet i gang – det ble for lite rom rundt dem begge etter hvert som Niklas kom i siget med erindringer fra sitt lange liv. Han innrømmet gjerne at han som den eneboer han var, følte behov for å ha noen å kunne få utlevere seg til. Dette ble også en felles meditasjonsstund med Thomas – blant alle de andre i hans ensomhetstilværelse.
Han fikk tiltro til Thomas og var oppriktig glad for at de begge kunne forstå hverandres behov for å få anledning til å utlevere seg for ett medmenneske
-Ikke verre enn å komme seg opp og ned fra prekestolen –. Niklas hadde ingen problemer med den bratte svalgangstrappen opp til Nora og Mikael, som sto spent og noe forundret i den halvåpne gangdøren. Nora hadde tidligere på dagen bedt Thomas forstå hennes formening om at for mye kontakt med Niklas, lett kunne skape forpliktelser for dem alle.
For Jonas ble allerede ved de få timers lange ettermiddagsbesøket en etterlengtet bestefarsfigur for Mikael.
Smilet kom for en gangs skyld frem, da han forkynte at Thomas fikk dra alene til dette musikantopplegget.
– Selv får jeg nok abdisere meg hjem til kårstua – Niklas kom seg uskadd ned trappen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar