Mannen var fullstendig ukjent for Husets ansatte, kunne Kroverten sjøl meddele den nysgjerrige musikanten, som stadig oftere krøp inn i sitt lønnkammer. Thomas pleide sin dårlige samvittighet i forbindelse med nyttårskveldens lattervekkende harseleringer overfor den "pænglause" stakkaren, med stadige funderinger over hvem denne velkledde gjesten kunne ha vært.
Han så muligheten for at det bak denne ulykksalige episoden, kunne ligge flere og langt større livets tragedier, enn disse småkjeltringsutskeielsene, som kanskje rent tilfeldigvis hadde funnet sted på ærets siste kveld og i nært samarbeid med inntaket av alt for mye fludium.
Den alltid sprudlende kleshengerkaren i garderoben ble den rette informanten. Han visste om en som garantert visste om en som ante om en som sikkert kjente til hvem fyren muligens kunne være.
Bak hjemmets fire vegger var samvittighetsplagene for Thomas velkjente, men etter som tiden gikk, hadde ikke Nora annet å gjøre enn å overhøre de dystre fortellingene. Alle de arkiverte selvbebreidelsene kunne bli alt for slitsomme i lengden. Hun ble ofte minnet på da han stresset bygatene rundt, for å gjenfinne den stakkers tiggeren som han tidligere på dagen og med ukvemsord, hadde unnlatt å gi en mynt for å forskuttere en halvliter borte oppe på Vika øverst i Nordre.
Derfor lot hun Thomas få anledning til å ta den tid han trengte, ved å slå disse to fluene i det samme smekket - både med å få kjennskap til denne pengelause gjesten og å få døyvet sin egen dårlige samvittighet, for de usømmelige musikk- innslagene fra flygelkrakken denne kvelden.
mmmmmmmmm
Den ukjente restaurantgjesten hadde fått leie den lille, umalte kårstua tilhørende det nedlagte gårdsbruket. Hovedhusene var fraflyttet for år tilbake og nærmere bygrensa gikk det ikke an å komme.
Han var en høyvokst, mager herremann i syttiårene – en stram kar med det meste av hårmanken i behold.
Thomas ble møtt på trammen med ett noe redd, spørrende blikk, derfor lot han karen med en gang få en antydning om hvorfor han hadde tatt turen. Han ble invitert inn, etter litt beklagelse om rotet i det eneste rommet – ei lita stue, veggbelagt av hyller med bøker i alle størrelser og med halve gulvplassen fullstappet av uåpnede pappkasser.
Nesten nedtrukne rullgardiner gjorde rommet noe dystert, før mannen fikk lys i den store, runde takkuppelen. Den stilige, grå dressen han hadde brukt på nyttårskvelden, hadde veggplass på en kleshenger like ved utgangsdøren.
Foruten den uoppredde divanen, var det ikke plass til mer enn et par digre lenestoler og den lille kjøkkenbenken, med ei kokeplate og en skokk med tomme ølflasker. Den runde svarte ovnen var av de aller minste – noe fyringsved var det ikke plass til - det Thomas kunne forstå.
Mannen var en alvorlig og høytidelig krabat og bød gjesten ta plass i den ene dype lenestolen, og ble selv litt beskjemmet stående, mens Thomas fikk fortalt årsaken til besøket.
Gråten tok han, men kom seg litt etter hvert og fikk i skamfulle ordelag takket for at Thomas hadde tatt turen og bryet med å besøke opphavet til denne ufordragelige hendelsen på selveste nyttårskvelden.
Praten kom etter hvert lettere på gli dem i mellom.
I godslige og velmenende ordelag ble de litt kjent med hverandres tumulter over noen tid – de ble på fornavn etter hvert som praten kom skikkelig i gang.
Mannens navn var Niklas, en avskjediget sokneprest etter misligholdelse av ett par prestestillinger for flere år tilbake – skilt i samme slengen fra et ekteskap, samtidig med en del utenomekteskapelige forhold - men for tiden en funderende eneboer med litt for stor trang til sterkere drikkevarer enn altervin.
Niklas spurte ikke direkte, men Thomas antydet at han nok kom til å ta seg en besøkstur om ike så alt for lenge.
Den endelige avgjørelsen om en gjenvisitt, ble tatt da Niklas fikk fortalt at visitten til dette etablissementet på nyttårskvelden, på forhånd var planlagt til å skulle bli hans siste måltid her i livet. Han hadde gjort seg klar til en etterfølgende kort spasertur nedover til det svarte, strie elveleiet like nedenfor Spiseriet, for å få en slutt på hans siste dager og år - samtidig som byens kirker kom til kime det nye året inn.
Selv mente han at det må ha vært både Kroverten og Vårherre som fikk forhindret hans endelikt, ved at de like før hadde sørget for en gratis hjemsendelse ved hjelp av ett offentlig, svartlakkert kjøretøy, populært kalt for Svartmarja.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar