De pianistiske utskeielsene ble liggende noe i vake en stund, men forandringen skjedde, da guttungen Mikael på en litt utspekulert anmodning fra moder Nora, ga seg til å fundere på om ikke også hans far skulle komme seg bort fra heimen for å tjene penger – slik enkelte av de andre fedre i gården gjorde.
Thomas var etter det lange fraværet blitt en etterlengtet musiker ved det snobbete spisestedet – som hyggespillende musikant – med klassiske perler for middagsspisende gjester på det svarte flygelet i kroken lengst inne i den storslagne salen.
Pent antrukket underholdt han ett par timer på ettermiddagstid, og det samme senere på kvelden.
Det hendte det kunne bli vel mye kjendismusisering. – De tilreisende storgutta fra hovedstaden skulle så absolutt innom dette etablissementet – både for å gjøre seg feite, og for å bli beundrende betraktet av den almene hop, som ved hjelp av litt bestikkelser til hovmesteren, kunne være så heldige å få seg en plass nærmest mulig ett av kjendisbordene.
Den ofte fullbelagte baren var godt plassert i kjelleretasjen, med en svært så bratt trapp – muligens beregnet for å gjøre de impliserte besøkende best mulig presentable, foran den alt for seine tilbakevendelsen til sine pårørende i hjemmenes trygge ro.
Oppe på lemmen – med det lange, eldgamle furubordet fra Rørostraktene og ett skrått, høylaftet tak, ble gjestene etter hvert ganske høyrøstet i løpet av en fulltonende aftensang - med utallige vers av "Helan går", avsunget alt etter hvor mange skummende ølseidler som i løpet av kvelden, stadig oftere tiltvang seg naturlig tømming ved hjelp av kroppens naturligste avløpsrør. For det ble stadig oftere at klientellet måtte gjøre desperate forsøk på om de fremdeles kunne klare å komme seg ned den alt for bratte loftstrappa, for få tømt seg inne på det trange avtredet – det nødvendige rommet, som til garderobekarens store ergrelse, bare hadde en dårlig isolert panelvegg ut mot selveste garderoben.
" Når fæsten e slutt knuse vi tomflaskan" mente de mest utholdende gjestene på ølloftet.
Når klavermusiseringen ble mottatt med applaus, vanket det gjerne lette sedler på flygel-lokket, som regel ikke fra de mest pengesterke gjestene – den gemene mann var alltid den mest gavmilde.
Thomas foredro gjerne Bergenssangen for noen lyttende turister - noe som viste seg å gi resultater.
Dette ble til sedvanlige gjentagelser, når han hørte at det var folk tilstede fra vestkystens
vakre stad - byen hvor de så ofte tok Zitharen i hende oppe på Ulrikens topp.
Thomas innrømmet i sitt indre, at han etter hvert ble nødt til å forstå hovmesterens iltre blikk, når fargerike sedler skiftet eier, ved avspillingen av denne bergenske nasjonalsangen for godlynte bergensborgere med tydelig hjemlengsel etter kokt sild med kålrabistappe.
Etter den søte kløe kommer den sure svie: Den svartkledde servitørens blunkende blikk, ga goddempete informasjoner til pianisten, om mulige ekstrapenger fra noen nettopp ankomne svært lyttende bergensere ved det største vindusbordet. Når dette skjedde brukte Thomas å fremføre den bergenske trudelutten svært lenge - både i mange varianter og improviserende tonearter, inntil slitasjegrensen var nådd for de skrei, lever og rognbespisende gjestene ved vindusbordet. Den langstrakte ektemannen, med blankskjærmhua plassert i vinduskarmen ved siden av seg, forsøkte å virke mest mulig beskjeden da han troppet opp til musikanten ved flygelet:
-Du kan ikke heller spælle Norlainnsnætter for oss ".
Mangelen på en ettertraktet pengeseddel, ble til stor latter for både hovmesteren og kelneren.
Fra flygelkrakken - med den mediterende musikalske utfoldelsen, hadde Thomas også muligheter for litt diskrete betraktninger til gjestenes mer og mindre åpenlyse utskeielser.
Det bordet bød på, ble oftest inntatt med glede og via hovmesteren overbrakt som ros til kjøkkenet
Den meget pent antrukne eldre herremannen, ble ved nyttårskveldens beste bord storslagent oppvartet av både kelnere og hovmester og akkompagnert til hyggemusikk av husets pianist, Thomas, under hele det usedvanlige langvarige trakteringsopplegget. Men alt tar nå engang sin ende:
Musikanten hadde i ettertid store selvbebreidelser for sin dumhet, da han til latter og livlig applaus fra andre gjester, maktet å traktere liflig musikk både fra Egners "Politimester Bastian" og finurlige innslag med variasjoner over Pengegaloppen, da den svært beduggete, eldre stakkaren ble skysset på dør av to uniformerte politikrabater.
Det fantes ikke betalingsmidler. Hverken i pung eller bukselomme.
Thomas rakk å komme seg hjem til Nora og Mikael, før den første raketten ved midnattstid ble skutt opp fra både Festningen, inne på toppen av Ladehammeren og nede på Brattøra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar