Småfolk i Drømmeland

Småfolk i Drømmeland
Æ har skrevve ei ny bok! Klikk på bildet å læs mer om den

mandag 3. oktober 2016

THOMAS Roman Kap.30

​TERJE BREDE WANGBERG​

 

Hans egne gråtetokter økte i intensitet, da han med tydelig skyldfølelse også fortalte om da han som bare guttungen ble forfulgt av faren hennes, men kom seg unna uten å bli antastet.

-Jeg ledet han med list utfor den bratte bergveggen og inn i døden. -Henrettelsen skjedde uten problemer, men skaffet meg ett helvetes liv i frihet – som en morder og enda frem til i dag -.

Den verste gråten stilnet.

Nora kom og satte seg ved siden hans.

Hun sa ikke ett ord – på lenge. Lot Thomas roe seg før hun tok mot til seg:

-Vi var tre søsken, to gutter og jeg den eneste jenta, som vokste opp i ett ulykkelig familieliv med en farsfigur som misbrukte oss med sine seksuelle tilnærmelser - aller mest med de to brødrene mine -.

-Denne mannspersonen var altså den samme som sørget for alt det uhyggelige som du, Thomas, har båret med deg opp gjennom livet -.

-Moren min tok sitt eget liv, da hun ble klar over hva han hadde drevet med. Noen få dager - før hun ved hjelp av flaskefor og tabletter foretok denne uhyggelige handlingen, bekjente hun at hun i ekteskapet hadde båret på en stor hemmelighet:

Han var ikke min far.

Hvem hun tidlig i ekteskapet hadde hatt ett forhold til, tok hun med seg i graven, men lot meg forstå at hun i alle år etterpå hadde hatt lengsler for å kunne fortsatt med akkurat det kjærlighetsforholdet.

Hvem denne farspersonen var, har jeg fremdeles ingen kjennskap til, men moderens bekjennelse har

siden alltid vært godt lagret i mitt innerste - for meg som ett gledens budskap fra en fortvilt mor  -.

Thomas trøstet Nora i gråten.

De hadde kommet seg gjennom lidelseshistoriens bekjennelser – fått utlevert sine innerste hemmeligheter, samtidig som de hadde våget å vise sine oppriktige følelser for hverandre.

Slitne – men de var begge oppriktig sultne etter hverandres behov for nærhet, som de begge håpet kunne gi dem en oppriktig og åpenhjertig følelse av forståelse, for det de begge hadde slitt med i livets begynnelse.

De var begge takknemlige for øyeblikkets gleder, men innså med oppriktighet og spente forventninger foran en felles fremtid, at livet fra Skaperens side, ikke bare bringer trygghet og kjærlighet som en selvfølgelighet inn i ett fellesskap, uten oppriktig pleie og kjærlig omtanke fra  to mennesker som borte i blomsterenga valgte å si ja til hverandre.

 

                                                             ;;;;;;;;;;;;;;;;;;;

 

 

 

 

 

 

                                                          Kap. 2

 

Den digre, høye dobbelte treporten med inngangsdør midt på, skilte den trange bakgården fra det humpete fortauet, langsmed den lange bryggerekken og den brolagte hovedgaten. På denne fattigslige, lille plassen blant de høye bygårdene, var det lekeplass til husværets smårollinger – lett påpasset av godt synlige mammaer, bak smårutede kjøkkengardiner i ganske råtne vinduer i tre høyder oppover bakgårdens fire husvegger. Fra det eneste kjøkkenvinduet var det utmerket innsikt til naboene på andre siden av bakgården.

Flere av de mest kjeftesmellende kjærringene, ga husverten overhalinger for alt rotet nede på gårdsplassen, når stakkaren en eneste gang i måneden kom på ett ydmykt besøk i forbindelse med innkrevingene av husleiene.

-Gårdsrommet er halvfullt med gammel takstein, gammal dritt og tørre juletrær fra i fjor – hvor skal ungene gjøre av seg blant kattepisset og hundebæsjen? -.

-Takk for pængan –.

Husverten var ikke noe pratsom av seg.

 

Nora hadde ikke rukket å blande seg i kjøkkenvinduenes mødrekor, hun hadde jo enda ikke rukket å bli kjent med de andre leieboerne – nyinnflyttet som hun,Thomas og Mikael var for bare noen ganske få uker siden - opp til en av andreetasjens aller minste leiligheter, med en nesten ufremkommelig ankomstmulighet oppover en ekstra smal og bratt svalgangstrapp, uten engang ett brukandes gelender.

-Hus og hjem etter lommebokens befinnende –

Thomas kunne være litt bråkjekk når sjansen bød seg.

 

De hadde vært til Byfogden.

Det eneste de følte ved denne seansen oppe i Tinghuset og som hadde noe med gifting å gjøre, var de to ringene som de på grunn av pengemangel omsider fikk satt på plass.

Begge følte at høydepunktet på dagen ble kaffekosen borte på den lille kafeen sammen med Mikael – med brus og boilla som gutten kalte det, men uten å forstå så alt for mye av grunnen til festlighetene.

 

Ved tilbakevendelsen fra Fogden fikk de inntrykk av at det var ukjente nabofolk i gården, som for egen regning hadde satt i gang en feiring av dagen. Gjennom åpne vinduer var bakgården fylt av leven, med grammofonmusikk, kauking og rop fra både kailla og kjærringa i full virksomhet med det som enda kunne være igjen av flaskefoderet.

Kanossavandringene innen leiegården var som regel ett mareritt for de unge. For å komme seg på et nødvendig dobesøk var det ikke annen råd enn å smyge seg ned svalgangstrappen og over gårdsplassen bort til yttergangen, der de aller mest betalende leieboerne hadde sine krypinn mot hovedgaten utenfor.

For her hadde husverten til og med klart å finne plass til ett dusjrom, men allikevel med en alt for liten varmtvannstank, til bruk for så mange barn og voksne.

En springmarsj før og etter ett dobesøk over gårdsplassen i nødens stunder, kunne kanskje gå an på sommertidens godværsdager, men vinterens dårlig måkete og iskalde bakgård var noe annet.

Både da – og på nattetider, var dobøtta i kjøkkengangen og potta under senga god å ha. At rottene fra bryggene på andre siden av gaten trakk inn i bakgårdens kjellere var det verste, mente Nora – hun kvidde seg for å slippe Mikael ned til bakgården, for å leike sammen med de andre smårollingene og  tok heller gutten i barnevogna for spaserturer rundt om i bygatene.

 

Fyll og spetakkel fra flere av de mange leilighetene skjedde gjerne også midt på dagen – om bare vær og føreforhold gjorde det hele egnet for slike utskeielser. At gubbene sjøl var noe slengen i draga ved hjemkomsten en eller annen gang ut på formiddagen, skapte skrekk og skamfullhet blant deres egne unger i leik ute på hestegata, eller blant skokken av de andre smårollingene inne på gårdsplassen.

De la gjerne i vei i fullt firsprang foran drukkenbolten oppover gangtrappene, for å forberede moderen på at utysket var i anmarsj.

Var fruentimmeret heldig, fikk hun veltet kroppen opp i sengbenken, før han rakk å gjøre krav om mere fludium. Men skulle også denne flaska være tom – ble det sørget for tiggerferd inn til den like drikkfeldige nabokrabaten vegg i vegg.  

 

​Forts.​
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


​ 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar