Hun kom tilbake - noen ganger hadde hun tatt med seg gutten, men det hendte også at hun var alene på en
kveldsvisitt.
De dagene han ikke så noe til henne og gutten, var han urolig og anspent for hva
årsaken kunne være.
Noen sjeldne ganger våget han seg til å ta gutten på fanget,
Det fungerte best når de trodde at moren ikke så det. For det var mye som Nora lot som hun ikke la
merke til. Gutten ble gitt noen forsiktige kjærtegn fra en hånd og et menneske som hadde mye skjult godhet i seg.
Thomas lot begge etter hvert forstå gleden det var da de kom og hvor lei seg han ble da de dro
hjemover.
Begge var klar over at de hadde ting i sitt innerste som krevde forståelse og åpenhet foran et mulig
forhold. Hun var klar over at han trengte tid - det samme hadde hun også behov for - de følte begge
at det fantes en anspent forventning dem imellom, var redd for om det de bar på kunne bringe
dem nye skuffelser.
Han ville bort - få en slutt på også dette anstaltoppholdet. Mai måneden var unnagjort, det var godvær og sol den dagen hun hadde tatt seg tid til en alentur. Hun merket fort at han var i det rastløse og anspente hjørnet.
-Det er ikke bare musikken som venter, jeg har mye jeg trenger å rydde opp i, men har ikke lenger bruk for
dette pillehuset –.
Hun tok han i hånden - de ble trygge for hverandre bortover langs kjærreveien, til de samme traktene
som de alltid dro, den gangen de begge var innlagt ved den samme klinikken - når de trengte å være for seg selv med sine kjærtegn og godord.
De fant seg en plass i den varme solhellingen nederst i åskanten - omgitt av hvitveis på alle sider.
-Se deg litt rundt, for i blomsterenga under det høye bjørketreet ble Mikael unnfanget -.
Hun gjorde han flau.
Den gode latteren ble til enda åpnere godhet dem imellom. Begges anspenthet - som de etter hvert
klarte å unngå, gjorde dem varsommere mot hverandres følelser og tanker - som de begge forsto at
den andre bar på.
-Fortell meg hva du bærer på -
Hun forsøkte å gi han den trygghet hun forsto han trengte og gjentok seg med at også hun kunne ha
ting hun slet med .
– Du er ikke alene om å skjule en fortid -
Thomas satte seg på flatsteinen litt bortenfor henne - ville ha henne på avstand, uten alt for mye øyekontakt.
Berettelsene gikk tregt til å begynne med, usikker som han var på hennes reaksjoner. Han følte han
skulle stå overfor en domstol, hun skulle bli det første menneske som skulle få kjennskap til alt han
hadde vært igjennom - om grunnen til mange av hans livsproblemer fra guttedagene og opp
gjennom ungdomstiden.
Når han nå omsider hadde valgt anledningen til å utlevere seg om det han hadde lagret i underbevisstheten, levde Thomas seg slik inn i bekjennelsene, at han uten hemninger torde vise henne både sin
agressivitet, anger og gråt, selv om han samtidig fryktet for de mange bebreidelsene, som han var forberedt på ville følge fra hennes side.
Da han lot henne få kjennskap til farens langvarige, seksuelle misbruk av guttunger, tok gråten dem
begge. Hulkende ba hun om å bli fortalt alt han bar på. Han ble redd reaksjonen hennes, men hun
tryglet om å få vite sannheten om det han visste om faren.
Også om angiveriet og sviket som sørget for henrettelsen av Ivan, prøvde han å berette med mest mulig varsomhet overfor den fortvilte Nora.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar