Senere kalte han det for tvangsinnleggelse.
Og det på samme senkvelden som han kom frem til at han hadde levd seg tom for tanker om enten sitt livs forlengelse, eller å gjøre en slutt på elendigheten. Belastet seg selv for å være for lite modig til å våge å ta en slik avgjørelse.
Som tidligere hadde han fått en lukket sengeplass innenfor glassveggen, etter først å ha blitt neddopet for å
kunne holde seg i noenlunde ro, inntil de hvitkledde fant tiden inne til at de kanskje burde få
kjennskap til, om det kunne finnes grunner for at han pånytt var innbrakt til anstalten i en ubevisst tilstand.
Når den dagen kom - var han som alltid før, overhodet ikke meddelsom, men satte alt i sene med
løgn og overdrivelser. At de hvitkledde for det meste var klar over hans talenter som teaterregissør hadde han ikke tanker for. Dette betydde heller ingen ting - han skulle fortsatt være den som selv klarte å få ryddet opp i elendigheten.
Hun kom brått på han. Han satt alene på benken i solhellingen nedenfor anstalten. Guttungen var
med og klynget seg godt fast til moren, synlig bevisst på at han ikke forsto hvem den fremmede
karen var.
Thomas var tydelig overrasket over besøket og skjemtes litt med seg selv over at han ikke klarte annet enn
bare å betrakte de to på avstand, i en elendig rolle som en forskremt far ovenfor en fremmed
guttunge. Han ville så gjerne vært i stand til å fått gitt gutten et godt inntrykk av seg selv, om ikke annet enn for å gledet moren
Thomas fikk det ikke til og valgte da også overfor Nora å erkjenne sin skuffelse når det gjaldt hans mangelfulle evner ved ikke engang å klare å vise litt godhet og åpenhet, som kunne gitt guttungen litt trygghet i nysgjerrigheten overfor en nyankommet far ute fra verdensrommet ett eller annet sted.
-Jeg kommer ikke hit for å skulle fortelle deg om dine mangler. Det var her - på dette stedet -
jeg traff deg, med mine egne, dårlige livserfaringer. Ute i Guds frie natur ble kimen til Mikaels liv sådd, i oppriktig kjærlighet oss imellom.
Det var ikke noe annet som betydde noe den gang . Alle problemene er senere skapt av oss selv. Mine foreldre er forlengst døde, mens dine engang ikke har kjennskap til sitt barnebarn.
Jeg vil ikke at fremtiden skal gi meg irettesettelser for at gutten ikke fikk anledning til å kunne bli kjent med sin egen far.
Kjære Thomas, nå må du for en gangs skyld tro meg, når jeg ønsker deg alt godt. Også du har
anledning til å be om tilgivelse. Likedan også selv å gi litt tilgivelse om det kunne trenges -.
Gutten smilte da han forsto at de omsider skulle komme seg ivei.
-Glad for å komme seg unna den deprimerte far sin –, mente Thomas.
Han gled inn i sine vanlige selvbebreidende bemerkninger, noe som Nora straks kommenterte:
-Nå fikk du kanskje noe å fundere på -.
Han gråt hos henne, da hun med beveget stemme, spurte om han aldri hadde behov for å kunne ha
noen å være glad i.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar