Leiegården Ladeveien 12 besto av hele femten leiligheter og i tillegg var melkeutsalget til jomfru Berntsen nede i første, til en felles glede for de barnerike familiene. Husverten Julius Hernes bodde i tredje og var på døra den første i hver måned for både å innkreve de treogførti kronene og for å slå av en prat – også med dem som ikke hadde husleia klar akkurat på selve besøkelsesdagen. Hver leilighet besto av en liten entrè, kjøkken, ett soverom og stue. Problemet var de uisolerte veggene som bare hadde ett lag med papp innom de grønnmalte panelveggene. Noen antydet at det utmerket godt kunne høres når naboen bladde i dagens Adresseavis. Krangel på soverom og kjøkken vegg i vegg kunne gå an, men verre var det når intime lyder fra dobbelsengen var til disponibel underholdning for leieboerne på andre siden av de dårlig isolerte veggene. Oppe på det store loftet sto den svære klesrulla, som var reservert for bruk av den husmora som av husvert Julius var ført opp på ei oppslått liste, som leier av vaskerommet nede i kjelleren. Nede i første bodde den gamle tyskeren Malskait og kona. Han hadde kommet seg til landet ved hjelp av en tysk lastebåt, som hadde fått plass ved Djupvanskaia inne i Hommelvik like etter den første verdenskrigen. I andreetasjen bodde familien Knutzen . Mannen i huset var maskinist om bord på hurtigruta Nordstjernen, mens kona i huset drev med oppforing av villkatter. Den store flokken av ville dyr kom seg opp til altanen i andre ved hjelp av den lange husstigen, der de til enhver tid fant seg rikelig med kattemat og noen melkeskvetter – en fast leveranse av melkemadam Berntsen nede i første.
Det stanket kattepiss i alle trappeoppganger – til og med om det var stekt sild med løk som sto på menyen hos flere leieboere klokka fire på ettermiddagen.
Leieboerne besto stort sett av byfolk, men det fantes også en og annen fra både Frosta, Byneset og Namdalen. Uttrykket "Bønder i by`n" forekom ganske ofte når dette var tilfellet og det kunne være litt gjevt å kunne få bruke det, men oftest litt på avstand.
Det var ett felles klosett ved hver trappeavsatsen og rommet var som regel til låns, hvis knakkingen på døra ikke resulterte i noe svar. Tragedier skjedde sjeldent – i ett hvert fall når den påsittende kunngjorde tilstedeværelsen med "kom inn". Både loft-og kjellerbuene viste seg å bli til nysgjerrigheter husstandene i mellom. Særlig lurte ungene på hva som befant seg innom de ulåste budørene. Skulle husmora trenge hylleplass for ett syltetøyglass eller to, sørget hun som regel for ett hengelås. Vedbua var som regel bare halvfull av oppfyringsved, en sekk med billigste koksavfall fra utsalget nede på Gassverket og kanskje litt tørka fyringstorv. Kjellerens aller viktigste rom for mange var vaskekjelleren, med en diger vaskekom oppe på den runde fyringsovnen og flere tunge vaskestamper i solid treverk. Døra inn til hver av de to vaske-rommene var forsynt med Juliuslappen påført navn, dag og klokkeslett for benyttelsen.
Terjes motstand mot mor Helgas storvask var stadig økende etter som årene gikk. Kvelden før dagen måtte faren bruke tiden til å sørge for oppkapping av ved – mye var gratisfjøler fra såpefabrikkens beholdning av brukte harpikstønner. På selve dagen hadde han liten glede av å besøke moderen, for hele kjelleren fylt av damp og på toppen av det hele besto middagen av denne svære kasserollen med "boillemelk"som mora kvelden før hadde sørget for å produsere.
De lange altanene utenfor hver etasjen, var en koseplass for de av husmødrene som fant seg til rette med en felles kaffetår blant blomsterkasser og eventuelle akkompagnerende gatemusikanter nede i bakgården. Underholdningen kostet dem ikke mer enn nedkastingen av en femøring innpakket i litt gråpapir.
Men musikk var det mer enn nok av også innom leiegårdens vegger. I nesten hver eneste etasje bodde noen som var lykkelige eiere av en svart reisegrammafon, som ved hjelp av ei sveiv, noen stifter og His Masters Voiceplater, fikk presentert både sang og musikk for de aller nærmeste naboene, ved å åpne vinduene på både kjøkkenet, soverommet og stua.
Men musikk av skikkelige kvaliteter kom fra gårdens fjerde etasje, noe som skjedde uten forhåndsklarering, hverken om sted eller tidspunkt for øvelser og konsertarrangement.
For i leiligheten mot nabogården Ladeveien Ti bodde fiolinisten Olaf, i midtleiligheten fiolinisten fader Johan Gunerius og på andre siden av veggen holdt fiolinisten Harry stand. Alle tre var utstyrt både med ei godt vedlikeholdt flatfele, en bue og en liten klump med nødvendig harpiks. Ingen av de tre felekarene var notekyndige.
Både Olaf og Johan jobbet nede på såpefabrikken Palmin og arbeidskompisene slo opp latterdøra hver gang fiolinisten Olaf offentliggjorde at naboen måtte være veldig gla i musikk, for han banket i veggen når han hadde feleøvelser ved tretiden om natta.
De tre karene øvde iherdig ett par kvelder for uka og konserterte oppe på det lange loftsrommet hver bidige søndag. Det hendte at det innfant seg en lyttende person, men det var som regel ett eller annet fruentimmeret som skulle henge opp klesvask – selv om det var midt i høymessetida.
Ikke mange kjente til at de alle tre "hadde sine svin på skogen", for godt skult oppe i takåsene hang det massevis av selveide, himavla tobakksblader til tørk. Også disse trengte stell med stadig å få forandret hengemåter oppe på bjelkene – men bare når det var pauser i musiseringa.
I de dager klarte ungene sjøl å finne på leiker rundt husveggene og ute på hestgatan. Noe fant de på for å unngå at foreldrene kunne komme over dem uten å være i aktivitet med ett eller annet, for da ble de raskt innkalt til ekstra oppkonstruert husarbeid.
Når det gjaldt å leike gjemsel, skjedde det helst parvis mellom gutt og jente, både i mørklagte kjellere og oppe på loftene. Guttongan kasta femøres, klikka med knivspikka trebita og sprang rundt med hjul og pinne, mens jentan hoppa taug og Parris – hvis de ikke satt på utgangstrappa å leika med dukkene.
De mest karravolige av de litt tilårskomne guttene fra tolvårsalderen og oppover, imponerte det andre kjønn med å Veppe. Med ganske overlegne miner spilte de med en selvlaget gummibasse. Den ganske alvorsstemte veppinga skulle vise seg å bli så populært, at til og med arbeidsløse mannfolk slo seg på vippesporten ute på gatehjørnene. Hovedarenaen var utenfor Melkforsyningen ute på Buran, men det var ofte krangel med gjengen fra Nerlamon, som hevdet at veppetradisjonen tilsa at tevlingene fortsatt skulle avholdes på den oppmålte plassen nede ved Lamostrandas bredder.
Det ble en del kikkervirksomhet blant de mest guttegærne pian, når de frimodigste av guttegjengen konkurrerte i å kunne tisse lengst fra bakgårdstrappa i Lavein 12. Dette foregikk til stor beundring, inntil Berntsenkjerringa nede i melkbutikken i første, hadde observert blottinga fra bakromsvinduet. Hun jaget vekk de lengsttissende synderan og meddelte det skammelige opplegget for både de implisertes foreldrene og husverten Julius. De tøffeste i gjengen skifta tvert manesje til ei likedan utgangstrapp borte i Tia.
Men ufordragelige jomfru Berntsen måtte straffes for å ha forvoldt stopp på de syndefulle tissekonkurransene.
Ett par av gjengen gikk til anskaffelse av både harpiks fra kjellerbua og litt lang hyssing, som på mørke seinkvelden ble festet til jomfru Berntsens soveromsvindu og som ved hjelp av harpiksen laget skikkelige og velklingende lyder.
Tissevirksomheten skjedde også fra bakerste benkradene borte på Tarzan-filmene på Rosendal kino. Det ble ganske hemmeligholdt ei kort tid, for om årsaken var spenningen eller at gutteblærene var for fulle, ga kinovakta seg blaffen i. Etter to søndagsforestillinger - der miss Jane var forsvunnet ut i jungelen, ble det ved kinovaktens hjelp fullstendig stopp på at vaskekona trengte å gjøre reint det skrå gulvet etter hver bidige forestilling.
Det kom til å bli noe storbypreget gateliv over Lilleby og omegn, da et forretningsglødent fruentimmer åpnet en Kafè i det lille hjørnerommet til Lavein 10. Skiltmaler Hofstad fra Mellomveien sørget for to flotte fargelagte veggskilt. Det ene ble festet til veggen mot Gassverkbakken og det andre mot Ladeveien. Allerede på den første åpningsdagen var innehaver Solfrid - som også var eneste serveringsdame, iført ett ganske stilig, svart forkle og med ei renvasket, hvit kappe på hodet. Kafèrommet hadde seks små bord med fire gamle trestoler ved hvert. De små dukene og lysestakene ble fjernet allerede tidlig på den første dagen, men det var ikke før Vinjes Flyttebyrå ankom med ett nymotens fotballspill at besøksantallet økte. Det ble kø rundt spillet i den ene kroken, der deltakerne måtte punge ut med kjøp av ett glass ripsbærsaft til ti øre, før Solfrid ved hjelp av en trykknapp borte på disken, ga grønt lys for at første kampomgang på bare fem minutter kunne settes i gang.
Kafèvirksomheten viste seg å skulle bli en suksess, selv etter at sogneprest Paul Sæbø borte i Lamokirka hadde vært innom for å informere om at han ikke ønsket søndagsåpen kafè før etter at høymessens Postludium var avsluttet fra galleriet. Djevelen selv viste seg å være tilstede på bakrommet, den kveldsstunden da Solfrid komponerte en plakat til ytterdøra: "Kafèen er stengt på søndager frem til cirka klokken 1300 på grunn av Gudstjeneste."
Det var lang kø av unger utenfor inngangsdøra da klokken nærmet seg 1300, da tidspunktet for salget av saft kunne begynne, slik at fotballspillet i kroken kunne settes i gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar