Hans aldrende musikkpedagog mente Elias trengte både ny og bedre skolering og foreslo at han kom seg nedover til hovedstaden.
Det skulle bli Tora som også sørget for et husrom nede i storbyen, for selv om det var bolignød, klarte hun gjennom bekjente å få tak i ett rimelig og ganske brukandes loftsrom i en bakgård nede i midtbyen – ikke så langt fra jernbanestasjonen. Ved hjelp av gammellæreren ble han også skaffet øvelsessted, med ett gammelt piano og likedan en drivvandes lærer som ikke var redd for å la Elias forstå hva han krevde av elevene sine – både av evner og arbeidsresultater.
Han var klar over at det lille studielånet slett ikke var nok til å skulle holde både liv i kroppen, til den månedlige husleien og til kostnadene til denne musikkutdannelsen. Den forståelsesfulle madammen holdt ett velment øye med denne unge fyren oppe på bakgårdslemmen og foreslo at han kunne tilbyde seg som musikant på et eller annet spisestedet i midtbyen, der gjestene gjerne lyttet til noen innsmigrende trudelutter for å få i seg maten.
Han drev gatelangs i flerfoldige dager, uten at han på en eneste plass tok mot til seg med en forespørsel om behov for taffelmusikk. Han kom tilfeldigvis i prat med et yngre spillbart kvinnemenneske som trakterte svartflygelet i en krok oppe i andreetasjens spiserestaurant på ett presentabelt utested. Hun ofret flere av sine kvilestunder til en prat, når Elias stakk oppom og slik ble de ganske godt kjent med hverandres ensomme liv og problemer.
Elias takket oftest ja, når Klara trengte en eller annen fridagen fra musikk-jobben - det ble stadig mer etter hvert og hun delte gjerne honorar-utbetalingene med musikkstudenten Elias. Selv var hun for lengst ferdig med sine studier, hadde gjort unna ett barnløst ekteskap og levde ett liv i fred og fordragelighet med bare seg selv og ei gammel hankatte, i ett leid lite hus ett stykke utenfor hovedstadens sentrum.
De kom til at de kunne dele på jobben og sørget for at avtalene kom til å passe med de timeavtalene som Elias hadde med denne musikkpedagogen.
Opplevelsene ved tangentene på klaviaturet skulle bli til både glede og bekymring – alt etter hvem det var som lot seg underholde av innsmigrende toner fra dette alltid så velpolerte flygelet innerst i det store lokalet.
Allerede første kvelden hadde han lagt merke til alenegjesten ved det nærmeste vindusbordet. Mannen viste tydelig glede av musikken og applauderte gjerne, selv om han var den eneste blant gjestene som tok seg tid til akkurat det – i ett hvert fall om det tilfeldigvis passet tilhørerne mellom suppa og hovedretten.
Det skulle bli ganske mange kveldsstunder ved klaveret, før mannen i en av Elias sine pauser ute ved inngangsdøra, takket for musikken og ga seg til kjenne som en tidligere friskus innen musikklivet og som i unge år tilfeldigvis hadde hatt ett kort opphold som sjømann på ei skute oppe i samme byen der Elias hadde hatt sin tidligste barndom. Han presenterte seg som Franz, samme navnet hadde også faren - en tysk musiker, som også var havnet oppe i dette nordlige landet like etter den første verdenskrigen.
Franz var av det pratsomme slaget, hadde glede av både Elias sin dialekt, mintes gjerne opplevelser fra gammelbyens musikkengasjement og foreslo ett kafètreff på Grand morran etter, der de fikk felles gleder av hverandres åpenhjertige beretninger om dager ute på galeien og også om slike opplevelser som begge helst kunne ha vært foruten.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar