E L I A S Roman Kap.15

​TERJE BREDE WANGBERG

De fortsatte den gode kontakten, for som en pensjonert, men fremdeles høyst oppegående kar, var Fritz fortsatt en frittalende og høyst levende krabat - som brukte sine mange fristunder både i den travle bykjernen og på turer oppe i Nordmarka. Han fortalte at han eide ett lite hus like utenfor bygrensa, der toppetasjen ble bortleid til ett ferdigstuderende musikalsk og fraskilt yngre fruentimmer med navnet Klara.

Fritz lot Elias få tid nok til å komme seg over overraskelsen, etter at han hadde fortalt at bekjentskapet og leieforholdet med Klara var kommet i stand på grunn av hennes likandes musikkinnslag, når han av og til hadde vært innom spisestedet for en matbit og at det var gjennom henne at han hadde fått kjennskapen til Elias og hans meritter både som musikant og fortid oppe i fødebyen.

For Elias ble den daglige leveligheten nede i hovedstaden stadig livligere og det hendte han innså at det ble for mye med både timene hos pedagogen, sine egne øvelsesopplegg, musiseringen ved klaveret på denne restauranten, de stadige invitasjonene til besøk hos Klara – og da alltid sammen med Fritz, som residerte i første etasjen i det samme husværet. Alt dette kunne enkelte ganger være så slitsomt at han etter en tid ba de to forstå hans behov for også litt tid til det som han opprinnelig var kommet til hovedstaden for.

Toras overraskende helgebesøk gjorde Elias selv godt, samtidig som loftsrommet inne i bakgården fikk såpass overhaling med litt såpe og vann, slik at trivselen for eneboeren kunne bli noe bedre.

Toras hilsen fra Ragna og Irgens var et medbragt gammelt og ganske medtatt foto av Elias biologiske mor, noe presten Irgens etter en del vanskeligheter hadde klart å få tak i. Bildet av ei alvorlig, vakker ungjente fikk ved Toras og ett par tegnestifters hjelp, en veggplass på den irrgrønne panelveggen oppe på hybelrommet. Bak på bildet sto det skrevet Gudrun med store bokstaver - og etter Toras tilbakereise ble moras bilde hengende på samme veggplassen, uten at det kom til å bety noe spesielt for Elias.

Det hendte fortsatt at Fritz var innom spisestedet, der han brukte å si at han fikk med seg både ett åndelig og legemlig måltid, før han stakk til Elias noen kroner idet han forlot restauranten.

Det hendte han traff Klara de gangene hun var på vei inn til en av hennes avtalte klaverstunder i restauranten, men det ble ikke mer, for hun forsto godt at Elias hadde mer enn nok med seg selv og alt studiearbeidet ved siden av spillejobbene i denne spisesalen.

Det var en bråforkjølelse og feber som gjorde at han fikk Klara til å ta på seg vikarjobben som hyggepianist, da han selv ble nødt til å komme seg til sengs oppe på loftskammerset. Etter ett par ensomme og matløse døgn, med svettetokter og tungsinthet, fikk han uventet besøk av Fritz som lurte på pasientens musikkstunder og hevdet at han selv savnet middagsmusikken.

Fritz var i godlune – var både bortom brødbutikken og innom fordervelsens hus borte på hjørnet, etter som han var av den formening at en liten konjakker ville kunne rette på helsa til en sengeliggende tangentbruker.

Det var etter det andre dramglasset, at nysgjerrige Fritz ble informert om at det var mor Gudrun som var avbildet på det eneste bildet som hadde havnet på veggplass oppe på dette loftsrommet. Fritz var snar i vendingen, takket for seg og kom seg ganske oppbragt ned den bratte loftstrappa.

Fritz hadde klart å gjenkjenne den unge jenta, med hans egen ungdoms-forelskede Gudrun i unge dager oppe i byen ved Nidelva. Han trengte å kunne fundere litt i alenerom – selv om han ikke trengte all verden til tid, før han innså hva dette kunne bety. 

 

 

​Forts.​