Fritz hadde brukbare erindringer om ungdomstidens besøk som førstegangsreisende dekksgutt på ei frakteskute, der han på en landvisitt var blitt kjent med Gudrun og ganske snart blitt forelsket, før han allerede ved neste skipsanløp var gjort kjent med at kjæresten ventet småfolk.
Gudrun fødte senere en guttunge og de var kommet i gang med planleggingen om både ekteskap og at han skulle mønstre av for å skape ett hjem der oppe.
Det var da han fikk beskjeden om at Gunvor var gått utfor ei fjellskrent og omkommet og at guttungen var blitt tatt vare på av noen i hennes nærmeste familie, at den unge og ganske nybakte fader Fritz mønstret på ei skute i utenriksfart, anla langt hår og skjegg og tatoverte navnet Gudrun på høyre underarm. Med årene svant tankene om farskapet, selv om hans egen far nede i Tyskland kunne nevne forholdet som ganske interessant når de møttes. Gamlingen levde fremdeles som enkemann og var fremdeles orgelmusikant i ei kirke nede Behringen, som også var Fritz sitt fødested og der det fremdeles hendte at Fritz kunne tilbringe noen ganske få dager av året – når sola sto høyest på Guds himmel. Fritz var eneste arvingen til et lite hus, fylt av gamle møbler og ett nedslitt orgel som faren fremdeles var en flittig bruker av.
Fritz ble en damenes venn, men allikevel ungkar for resten av sjømannslivet, helt til han bosatte seg i hovedstaden som en fredens mann, der han både støtt og stadig pleiet sine interesser for musikk med besøk på konserter – slik han var kjent med at både faren og andre i familien før han igjen, hadde vært svært opptatt av.
Det lille veggbildet av ungdomskjæresten Gudrun gjorde ikke Fritz forvirret på noen som helst måte og gamle minner som etter hvert dukket frem fra glemselen, lot han få sin naturligste plass i hjerterota. Men det som skulle komme til å skape de aller mest gledelige og hektiske, men samtidig også selvbebreidende tankene, var at Elias - som hans egen sønn, hadde hatt en foreldreløs og til dels vanskelig oppvekst og at dette skyldtes en fars mangel på omtanke for ett morløst lite vesen - samtidig som han selv levde ett fritt og noenlunde sorgløst liv ute i den store verden.
Elias hadde kommet seg på beina, men Fritz holdt seg borte fra middags-musikken, helt til den dagen da han råket over Tora, som hadde kommet seg nedover til hovedstaden på et overraskende besøk. Treffet ble hjertelig og endte med at de sammen tok middagen til dempet klavermusikk av Elias ved flygelet borte i restaurantens fredelige peisekrok.
Den stadige utsettelsen med å gjøre Elias kjent med farsforholdet, hadde gjort Fritz til en anspent og stadig spekulerende krabat, som gang på gang vegret seg for når og på hvilken måte han skulle gjøre den nye sønnen kjent med alle sine gamle og syndefulle bebreidelser, som han aldri tidligere – verken hadde hatt ett levende menneske, noe behov eller nødvendig trang til å be om tilgivelse for.
Han innså at alle utsettelsene måtte ta en slutt og valgte for sin egen del å ta saken som en gladmelding, da han en kveld hadde invitert Tora og Elias til ett treff oppe i sin egen ungkarsresidens. Det ble taust i stua, da Fritz i både litt anspente og klønete ordelag, fremla sine syndige bekjennelser om hans ungdommelige utskeielser med blant slike etterfølgende utfall – som han til oppriktige unnskyldninger på denne kveldsstunden ba om tilgivelse for.
Resultatet av bekjennelsene lot ikke vente mange minuttene på seg, for Fritz rakk ikke før å ha gjort seg ferdig med sin tilgivelseserklæring, før en ordløs - men tydelig oppkavet Elias fikk på seg ytterjakka og sammen med Tora forlot seansen i fullstendig taushet.
Elias gråt storligen da han og Tora omsider hadde kommet seg oppover den bratte loftstrappa i bakgården.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar