TERJE BREDE WANGBERG- MUSIKER. FRA LADEMOEN TIL VATIKANET -
1.
Glade og sørgmodige toner fra bakgårdens tiggende musikanter, ble ved mediterende stunder senere i livet gitt skylda for at det kanskje ikke var bare mora og faren der oppe i leiegårdens fjerde etasje, som hadde klart å få en vilter liten krabat til å skulle forville seg bortover kunstens krokete veier i et langt liv, selv om foreldrenes pågåenhet under hele oppveksten oftest besto av både morens glade sang og farens interesse for både fiolinspill, sveisne orkestertoner og korsang.
Men datidens musikanter – særlig de ute på gater og på torg - var til stor fornøyelse, også blant beboerne i Ladeveiens mange leiegårder der inne på overbefolkede Lademoen. Så snart det spredte seg i nabolaget om at en eller annen musikusen var i nærheten, krøp det frem unger over alt, før de fikk seg tilhørerplasser oppe på et eller annet høye plankegjerdet - enten for å høre på, eller for å lave ett djevelsk leven - til stor ergrelse for de spillende, stakkars fremtoningene.
De mest utspekulerte av gategjengen - særlig de barskeste blant guttene – satt som hauker oppe på bakgårdsplanken og var raskt frempå straks en eller hjemmeværende husmoderen fra altanen hadde kastet ned en femøring i ett gråpapir - ment som en skjerv til en eller annen takknemlig konsertgiver.
Om ikke spillemannen fikk av seg dragspillet, fiolinen eller gitaren tidsnok, var den lille skjerven forsvunnet og frekkisene på et øyeblikk over alle hauger, til akkompagnement med hatske kauk og trusler fra en fortørnet musikkavbrutt fattigmann.
For gatemusikantene besto nesten ene og alene av bare mannfolk.
Det var edrue karer, halvfulle typer, veloppdragne familiefedre, fillete femtoninger og velkledde individer - slike mer og mindre ulykkelige krabater som hadde en ting til felles: "Vi træng pæng`". I selve blikket var de ganske like.
Knivslipere var det også flere av, men de tok jo betaling etter utført arbeid og var i ett hvert fall til liten interesse for den yngre garde av befolkningen - inntil mandagen da den yngste og mest oppfinnsomme av knivsliperne rensket stemmen og ganske raskt ble klar over hva en og annen trudelutten hadde å bety for slike stadig økende slipeoppdrag.
For det var hverdagenes sang- og musikkslitere, som på gateplanet skapte litt glede og laget ganske mye "liv i lærvan" blant unge og gamle tilhørere - enten utøverne fra livets begynnelse var blitt utstyrt med noenlunde sangbare ferdigheter, eller om den samme himmelbeboende skaperen hadde valgt å yte enkelte av dem litt nødvendig skolering på ett eller annet instrumentet.
For skokken av de pågående ungene, var det nok trekkspilleren som var den mest ettertraktede musikanten – i ett hvert fall så lenge spellet ennå befant seg på ryggen til utøveren. Gitaristene var ikke så populære og slettes ikke da flere av de lyttende konene oppover i kjøkkenvinduene, plutselig kunne finne på å avslutte det økonomiske bidraget med en innpakket femøring, etter at de mest kritiske som mente de var utstyrt med litt gehør, ble klar over at den slitte gitaren kunne mangle de fleste av strengene.
Den mest ettertraktede konsert giveren - han som blant de fleste var valgt til å være den absolutt høyest kvalifiserte musikanten på rangstigen, var utvilsomt lirekassemannen - den fargerike, elegante sigøyneren, medbringende en vakkert formet og fargerik kasse og som bare ved hjelp av en enkel sveiv, kunne fascinere adskillige husmødre og viltre unger, med innsmigrende toner fra den store verden - inn i en ellers så grå hverdag og gjerne på den tiden av dagen da husmora ventet husbonden hjem fra arbeid – der menyen kanskje kunne bestå av oppvarmet "sildsup" fra dagen før.
De minst populære konsertgiverne, var bakgårdenes aller mest kompleks-belagte utøvere - de som spilte på slurva, eller som bare musiserte på en uvasket kam, som var belagt med ett tynt ark med matpapir – disse så overvettes beskjedne karene - fulle av tungsinn på grunn av mangel av ett både mere eksklusivt og severdig instrument.
Selv om fiolinen blant enkelte kretser i de tider var utpekt til ei syndens gnikkefjøl, må jo skaperen ha gjort unntak fra regelen om ett fullstendig produksjonstopp, så lenge gatemusikantenes fiolinister stadig økte i antall.
Selv med sine akrobatiske, fiolinistiske fingerferdigheter og Kreitzlers vakre Schøn Rosmarin på repertoaret, ble den gamle, populære emigranten nedenfra Tyskland til en hatet bakgårdsmusikant. Han ble både spottet, hånet og jaget fra strøket - ved hjelp av spretterter, småstein og enda grovere skyts, straks de tyske soldatene hadde okkupert landet og slått seg til ro borte på Lillebyskolen. Den germanske fiolinspillende oldingen hørte plutselig ikke hjemme blant sine tidligere musikkvenner i bakgårdene, da han fòr til himmels under full musikk og til egen fiolinmusikk, da han fra ytterste kanten nede på Lamokaia forlot denne verden – både matlaus, pænglaus og lei av livet.
Dette ble den sang og musikkglade åtteåringen Terje, fortalt av sin moder og fader, etter at alle de velsyngende og taktglade tyske soldatene omsider hadde forlatt Lillebyskolen, slik at også han fikk komme i gang med folkeskolens andreklasse hos Frøken Berit, samtidig som han etter hvert også fikk skikkelig sangundervisningen hos den dyktige sanglæreren Otto Solheim – læreren som ble hans gode kompis i noen år fremover.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar