Allerede i deres noenlunde glade ungdomsår, skal mine foreldre ha vist tydelige tegn på å ha glede av både sang og musikk.
Helga Bredesdatter fra Årfor langt der oppe i det ytterste av Namdalen, skal helt fra ungdomstida sånn rundt nittenhundrede og femtenårene, ha vært en litt ettertraktet sopransanger ved øvelsene i "blainnakoret" på onsdags-kveldene borte på det gamle, lille skolehuset ute på Skaftnesmoen, men det ble mindre med korvirksomheten etter at hun tok seg hustjeneste hos noe rikfolk lengst sør i dette langstrakte landet. Det ble ikke noe av de planlagte studiene ved Lærerskolen for husstell nede på tettstedet Stabekk, for etter bare noen få år ble hun innhentet av skjebnen, mens hun jobbet bak disken som melkebutikk ekspeditrise i ett kjøligst mulig melkeutsalg oppe i Tyholtveien i gamleTrondhjem . Det hadde nemlig en tid gått sagn blant andre innvandrende og ganske sprudlende Namdalsjenter, om at det inne i Mellomveien åtte på Lademoen, skulle befinne seg en ganske tiltrekkende og håndsveivende grammofoneier. Krabaten skulle være utstyrt med flere populære His Maters Voiceplater – ikke bare slikeTango og Jitterbugssaker, men også flere sentimentale ting, selv om akkurat de platene skulle være produkter med litt for gammeldagse arrangementer med sjarmørene Ernst Rolf og Jens Book Jensen.
Sveivegrammofoneierens navn var Johan Gunerius og den kvikke ungdommelige krabaten var til daglig ansatt som såpekoker på Palminfabrikken inne i Østbyen, som lå like ved Gassverket inne på Lilleby. Denne høye fabrikkbygningen, hvor hele vestveggen var påmalt med den velkjente reklamen om "Klok av skade – bruk tannkrem fra Lade", var en ettertraktet arbeidsplass den gangen.
Gunerius ventet ikke så veldig lenge med å sørge for at han fikk en invitasjon til bakrommet hos melkedama oppe i Tyholtveien, der han utstyrt med både svart reisegrammofon, paraply og kalosjer i samme farge, må ha gjort et dypt inntrykk hos den fraflytta Namdalsjenta.
Antall måneder kunne faktisk telles på bare en eneste hånd, før det musikk og sangelskende paret hadde fått seg et felles krypinn på to rom og kjøkken oppe i fjerdeetasjen i Ladeveien tolv – rett overfor den velstelte Pedersengården med den vakre hagen nederst i Enkegata og i kort gangavstand fra Johans daglige arbeidsplass.
Anstendig som de forsøkte å være, kom minstejenta på plass i den nyinnkjøpte sprinkelsenga, allerede kort tid etter at resten av de seksten beboerne i leiegården hans Julius Hernes hadde finregnet på ankomsttida – og kommet frem til at nedkomsten så ut til å være i ganske så sømmelig orden.
Denne sønnen var noe seinere i vendinga og befant seg ikke i sprinkelseng nummer to før hele fire og ett halvt år senere. Nysskapningen så dagens lys borte på E.C.Dahl`s Stiftelse - og på en lørdagsmorra ved nitida. Han fikk navnet Terje - i de senere gutteår adskillig befengt med Henrik Ibsens sjøfarende herremann ved navnet Terje Vigen.
Og bølger skulle det bli rikelig av opp gjennom årene for landkrabben fra Lilleby inne på Lademoen.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar