TERJE BREDE WANGBERG
Ute på kjøkkenet sang mor Helga dagene igjennom - det ble hennes egen frie utfoldelse, både når det gjaldt dagenes sorger og gleder.
De dårligisolerte veggene mellom naboene i hele gården, sørget for store muligheter med duettsang husmødrene imellom. Litt sjeldnere, men det var ikke så mye annerledes mellom karfolkene etter at de var kommet hjem fra dagens arbeid.
I midtleiligheten oppe i fjerde, bodde han Johan, flankert av kompisene Harry og Olaf på hver sin fløy - alle tre med høylydt tale seg imellom og stolt vibrerende på sine best mulig nystemte Stradivariuser. Det hendte ofte at de improviserte i fellesskap, men bare to og to, for skulle det innfinne seg en tredjemann på dørklokka, fikk husfrua klar beskjed om ikke å lukke opp. Tre oppglødde fiolinister på samme tid var ikke forsvarlig og musikalsk gjennomførlig der i gården – i ett hvert fall ikke rent taktmessig sett.
Olafutsagnet om denne naboen som skulle være så begeistret for hans nattlige fiolinspill at han banka i veggen, skapte latter mellom arbeidskompisene ned på Palmin, der flere sangglade arbeidere like etter krigen, fikk i gang et mannskor og med selveste organist Ivar Johannes Bonsaksen i Lademokirka som dirigent. Kvantiteten ble etter enkeltes mening større enn kvaliteten, men de syngende mannfolkene var ikke dårligere, enn at de sammen med mange familiefolk og ved hjelp av såpefabrikkens egne grønnlakkerte lastebiler, kom seg innover til Mosvika for å konsertere i selveste kirkehuset.
Forskrekkelsen ble stor da den førstkjørende lastebilen med mer og mindre forfrosne, helgefrie såpekokere som var benkplasserte under presenninger oppe på lasteplanet, veltet i skarpsvingen før de skulle kjøre opp til det fullsatte kirkabygget. Dette var muligens årsaken til at den vikarerende dirigenten - kontorfullmektig Emanuel Eide - alt midt under det første sangnummeret oppe på orgelgalleriet, fant det nødvendig å snu seg mot menigheten for å forkynne at organisten hadde gitt en fulstendig feil tone, til det veletablerte mannskoret fra den velkjente såpefabrikken inne i storbyen.
Etter begivenheten inne i det vakre gudshuset var det nesten ingen kritikkverdige påstander fra benkeradene - hverken om dårlig korsang eller dette med at dirigenten hadde virket litt urytmisk i taktslaga – tilreiende konsertgivere var ikke vanlig i de dager.
Min far Johan Gunerius var alltid en glad forteller om egne bravader – spesielt når det gjaldt hans små utskeielser på musikkens skrå bredder i sine unge dager.
Tredveåras ungdomstid besto av arbeidsløshet, men faderen hadde helt fra guttedagene hatt visergutt jobber, som ble til pengemessig hjelp for den barnerike familien, som bodde på bare ett rom og kjøkken i første etasjen i Mellomveien åtte rett over Lamoparken. Minsteungen hadde alltid sengplass i den nederste kommodeskuffen, mens resten av ungeflokken ble plassert der det måtte passe i det eneste rommet som de hadde ved siden av kjøkkenet.
Hans første fiolin måtte ha kommet rekandes på ei eller anna fjøla, samtidig som det aller nødvendigste av slike lydmessige nødvendigheter, på ett eller annet vis må ha gnikket seg på plass i guttekroppen, uten at de andre av familiemedlemmene kunne ha blitt så alt for mye forstyrret av studiene.
Guneriussens debutkonsert fant sted noen dager før han fylte de atten. Denne begivenheten skal ha skjedd oppe på Gutteklubben Hoppalongs medlemsfest i andre etasjen på den populære gamle kafèen, som skal ha ligget på ett sted mellom Nybrua og Bakkirka.
- Fikk te ett par takte av `I ensomme stunde` av`n Ole Bull før æ vart kasta regelrett ut av den eineste serveringsdama -.
Noen skrytlaup har far min aldri vært.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar