TERJE BREDE WANGBERG
Skribenten finner ingen grunn til å betvile at det langt ute i slektsforholdet til min for lengst avdøde moder, skal ha befunnet seg en geistlig person ved navnet Johan Nordahl Brun – en prest som til og med var produsent av flerfoldige salmevers og som fremdeles befinner seg i dagens salmebøker.
Selv om dette var en del år før mor Helga så dagens lys borte i Sørlia i den trange og vakre Foldafjorden, så hendte det også i hennes levedager, at de til den slektsberømte dikterens ære, kunne stemme i med `Jesus lever graven brast` - når de bare tok seg tid til en trudelutt.
Noen orgelspiller skal det visst heller ikke i gamle dager ha befunnet seg innen slekta så langt der ute på Namdalskysten, for her befant det seg visst bare trauste og skikkelige folk, som fiskere, gardbrukere og solide båtbyggere. Men noen ondskapsfulle skapninger langt ute i slekta, skal ved helt spesielle anledninger ha hevdet at det skal ha forekommet en og annen litt for påtrengende predikanten, som ved hjelp av sin sykkel har fartet rundt der ute ved kysten med både salmebok og bibelen i sin lille koffert, godt surret fast på bagasjebæreren .
For i ensomme stunder senere i livet, har denne skribenten ofte fundert på om det kan ha forekommet en eller annen omreisende synske personen der ute i havgapet, en som sørget for moderens innstendige formaninger om at kløe i venstre øye betød gråt, å gå under en oppsatt stige ville skape både sorg og ulykke, ved kløe i høyre håndflate skulle det bli noe å takke for, mens kløen i venstrefoten ble til dans og leven. Jeg vil ikke belaste min kjødelige mor for ene og alene å være årsak til at jeg senere i livet alltid har forandret på gjenstander som har ligget i kors – i betydningen om at død og fordervelse kunne være nær forestående.
Selvfølgelig går det heller ikke an å utelukke at det kunne ha vært en eller annen musikalske kirkesangeren i Foldereid kirka, som ble opphavet til Sørlie-slektas interesse for slike fredfulle sangaktivitet – kanskje en frimodig og pågående krabat - som ved en skjebnens velsignelse kunne ha vært invitert på kaffe, kromkak, gomme og lems i finstua borte i Sørlia. Sangen forèner er det nedskrevet i ett eller annet nymotens arbeiderpartiopprop.
For glade sangere skal det ha vært mange av i Sørlieslekta. De som ikke var så frimodige at de stilte opp i "blainnakoret" eller i musikklaget, lot gjerne røsta flomme fritt ute i frilufta – ofte oppe fra sommerfjøsbakkene, for fjellveggen Skjolden på andre siden av fjorden var til stor hjelp, når gjenklangen ble spredt utover bygda, som fabelaktig akustisk hjelp og til stor glede for de aller fleste av sambygdingene.
Ekstra frodig lød sangen langs Follafjorden når storvokste onkel Rudolf lot røsta ljome fra færingen, på vei utover sjøen for å skaffe til veie kokfesk til resten av de mange søstrene og brødrene.
Det hendte også at lavmelte bærplukkere oppe ved Årforvatnet, kunne bli overrasket av flerstemt sang fra både karer og kvinnfolk fra Sørlia, når de hadde kommet seg oppover med markstanga – til en kveldsstund ved kaffebålet borte på Malenaholmen.
Men ved ettertidens mange spaserturer på alle slike `gjengrodde stier`, har det aldri skjedd at jeg har kommet over en eller annen nedstøvet "salmesykkel" i en stuekrok - slike selvtrampende harmonier har dessverre vært mangelvare til alle tider.
På mine ferierende guttedager hendte det at ett og annet trekkspillet kunne dukke opp fra kottet. I ett hvert fall de gangene det på en lørdagskveld ble behov for litt sus i serken. Hohner fabrikken nede i Tyskland kunne umulig hatt importerende bekjentskaper der oppe i det ytterste av Namdalen på de tider, for heller ikke munnspillet ble oppbevart i Gud og hver manns kjøkkenbords-skuffe - slik som derimot tilfellet gjerne var blant flere tanter og onkler på farssida. Noen erindringer for om det på mine barneår der oppe i Årfora og de nærmeste strendene, tilfeldigvis kunne ha befunnet seg en noenlund støvfri flatfele med alle strengene i behold, har jeg ingen begreper om såpass mange år senere. Men med gode følelser, så er det sangen som fremdeles er med meg i disse mimringsstundene
For mange Herrens år siden ble jeg storligen overrasket. Ved ett velplasert lite bord inne på kafèen Utsikten lengst oppe på åsen ved det lille og vakre tettstedet Leirvika, kom jeg helt tilfeldig over en velholdt, svartlakkert sveivegrammofon og som i fullt spillbar stand kunne frembringe attraktiv musikk på noen His Masters Voice åtteogsyttiplater, som Tango Jalusie, Ernst Rolfs sanger, Herberts trudelutter og Calle Jularbos trekkspilltoner.
På nerkanten av koffertlokket sto det innrisset med små bokstaver: Johan Gunerius, Trondhjæm.
- Den derre saken kjøpt æ for flerfoldige år siden av ein pænglaus, ferierende bykar. Hain skoill byinn på jobb ætter feri`n og trængt pæng for å kom sæ sørover med kjærring å to onga -.
Et vemodig gjensyn fra en svunnen tid, men hvor kafèeieren i alle disse årene kan ha tatt grammofonstiftene fra, er fremdeles en gåte for både meg og mine aller nærmeste.
Om moderen fremdeles hadde levd sine eldre dager der oppe i Follafjorden, ville hun kanskje ha fastslått at det er mye som skjer mellom himmel og jord som vi ikke trenger å ha rede på i det hele tatt !
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar